Oss studentene!

Gjesteblogger Kyle Tsigakis

Jeg er født sørlending og oppvokst i Vennesla. Gått tre år med drama på videregående skole i Kristiansand før Sosialt Arbeid trakk meg nordover til bartebyen; Bedre kjent som Trondheim. Ved siden av studiene prioriteres venner, trening og cafélivet samt diverse verv jeg har klart å trykke ned i ansvarssekken. Sitter blant annet som medlem av politisk ledelse av FO-Studentene, studentorganiseringen i Fellesorganisasjonen(FO). Jeg jobber i dag som assistent ved Avlastningstjenesten for barn og unge i Trondheim Kommune.

Som sosionomstudent rett fra videregående kunne jeg ikke vært stoltere av valget mitt. En halvtime ut i første forelesning kom setningen som fikk all tvil til å renne bort som vann i tørr jord: ”Man skal ikke definere en person ut ifra egenskapene den uttrykker, men situasjonen han eller hun er i; En aggressiv person er kanskje ikke aggressiv, men heller defensiv i en ukomfortabel situasjon.” På det tidspunktet glødet ansiktet mitt opp og jeg kunne konstatere en ting: Dette er min fremtid. 

Nå om dagen bruker vi studenter mye tid på å kartlegge pensumlistene, kjøpe inn bøker, lese oss opp til forelesningene, innrede våre nye hybler, planlegge høsten og ikke minst vurderer vi hvor mye vi må og kan jobbe i løpet av høsten. Vi må ha råd til å leve, men også tid til å studere. 

Selv har jeg også andre ting i hodet som er vel så viktig, for meg. Jeg har verv å tenke på, jeg må få tid til trening, jeg prioriterer venner og jeg må huske å spise. Ja, det er ofte det skjer at jeg kommer hjem etter en lang dag, kommer på at jeg kun spiste et par brødskiver til frokost og finner ut at jeg ikke har kjøpt noe innhold til kjøleskapet denne uken. Hva blir resultatet? Jo: pasta. 

Selv etter et år ute av mors rede blir man bevisst sine manglende innarbeidede rutiner som foreldre og foresatte tidligere har stått for. Det første året er ikke en tid for å ta opp andres rutiner, men å bygge sine egne. Fortsatt nå, fjorten måneder etter, har jeg fortsatt ikke bygget opp noen særlig bærekraftige rutiner på alt som trengs av arbeidsoppgaver. Enn dog har jeg god tid. Jeg er tross alt ”bare” tjue år. 

Det ligger mye ansvar i det å være sosionomstudent. Vi har en pensumliste som beskriver over 5000 sider i fagbøker som vi må lese.  Jo mindre vi leser, jo mindre av det teoretiske har vi i grunn når vi snart kommer ut i arbeidslivet og skal jobbe med brukere. Teori som skal hjelpe oss til å yte vårt beste for å gi brukerne et verdig og best mulig tilbud. Allikevel så må vi også tenke og prioritere. Det vi leser må vi kunne huske eller binde til andre ting for at det skal ha noen nytte for oss. 

Hver og en som blir uteksaminert vil være en unik sosionom. Hver med sine interesser og hver med sine styrker. Både livserfaringsmessig, teoretisk- og egenskapsmessig. Jeg vet godt at det ikke er alle i min klasse som vil drive med miljøterapi innen rusproblematikk og skole. Det er mine interesser. Andre vil kanskje ha interesse for psykiatri, eldreomsorg, arbeids- og velferdsetaten, saksbehandling etc. Vi vil bli sosionomer med styrke i det vi er interessert i og har lest ekstra godt på. Det er det som driver oss til å fortsette. 

Det er noe som er veldig interessant når det kommer til sosialarbeiderutdanningene og det er motivasjonen for å gå den. Jeg har snakket med mange om hvorfor de har valgt nettopp et slikt studie. Alle hadde de en fellesnevner. De ville endre noe som dem selv opplevde som galt. En urettferdighet i samfunnet eller en hendelse som kunne vært avverget hadde sosialarbeidere kunnet vært der for å gi rett støtte. 

Selv er min motivasjon å gå inn i skolen for å kunne være en støtte for dem som trenger det mest. Min barndom var ikke spesielt lett. Jeg hadde et veldig lite sosialt nettverk og gikk mye for meg selv. På et tidspunkt, mot slutten av barneskolen, hadde jeg sagt noe til min mor som setter det hele i perspektiv: ”Jeg liker skolen... jeg skulle bare ønske det ikke var friminutt…”. En tanke jeg selv mener ingen 11 åring, eller noen andre, skal gå rundt med. En tanke jeg vil være med på å forebygge. 

Jeg er stolt over min nåtid. Jeg er stolt over min kommende fremtid. Jeg begynner å få en sterk tilknytning til faget mitt og jeg begynner å få et vagt overblikk over mine muligheter for resten av mitt liv. Det har vært tusener før meg og det vil med stor sannsynlighet komme tusener etter. For alle kan jeg ikke snakke, men jeg mener å tro at jeg snakker for alle nåværende sosionomstudentene når jeg sier dette: 

Vi vil utgjøre en forskjell!