Å komme seg opp om morran!

I`m like, oh what a beautiful morning...

Å komme seg opp om morran etter ferien er i seg sjøl en slags bragd. Personlig har jeg slumra så mye de siste ukene at samboeren og katta har ønska meg langt vekk. Men i dag gikk oppvåkninga raskere. Kaffe i koppen, nyheter som flimrer i bakgrunnen. Masse bla, bla om politikere som besøker ditt og datt. Valgkampen er tydeligvis i gang. Men vent… To nyhetsinnslag på rappen. Et besøk hos unge lærlinger som skal ta fagprøve. De er bekymra for om de vil få jobb etter endt utdanning. Det er mange om beinet, de har kompiser som har utdanna seg til ledighet. Uff, trykkende. De unge gutta ser bedrøva ut. At de skal ha slitt seg gjennom skolen uten at det er behov for dem…  Neste innslag. Denne gang er det jakta på løsningene på ungdomsledigheten som er i sentrum. Det gis klar beskjed om at her er det bare å stå opp om morran, alle skal i jobb, arbeidsplikt før du får hjelp og plikt til kommunene om å ordne opp i saker og ting. Ungdom får ha seg ut av senga og jobbe de som alle andre. Her er det ingen bønn!

Jeg håper og tror at de fleste kan stille seg bak at det beste for både unge og voksne er å bidra med det de kan. At det er behov for deg, at noen trenger akkurat DEG til å gjøre noe. Et samfunn som ikke kan tilby sine yngste en god framtid har utfordringer som bør løses så fort som overhode mulig. At NAV for noen dager siden kunne melde om at 13 prosent av alle unge menn er arbeidsledige. Det er skummelt og at de fleste nå jakter på løsninger er virkelig godt!!

Men at retorikken underveis i jakta på løsninger skal være så banal synes jeg det er vanskelig å svelge. Tvang, pisk og plikt. Hvorfor legges det til grunn av ungdommene ikke vil? Googler du ungdom og NAV finner du et utall av artikler om NAVing og latskap. Noen ganger har man til og med funnet fram til ungdommer som sier at det er kult å NAVe. Men come on? Sjøl om jeg har blitt gammal husker jeg fortsatt ungdomskolen og videregående. Hver gang jeg mislyktes i noe sa jeg at jeg ga fullstendig F. Jeg beskytta meg. Det hadde vært mye verre å innrømme at jeg faktisk prøvde men ikke fikk det til. Første gang jeg virkelig tryna i en jobb og måtte slutte, fortalte jeg alle at jeg hata jobben. Jeg var ekstremt flau over ikke å ha fått det til. Så la oss ikke gjøre ting så enkelt. La oss ikke tenke at utfordringene vi har som samfunn ligger hos den enkelte late ungdom eller hos ungdom som gruppe og la oss ikke tro at løsninga er at de tvinges opp om morran mot sin vilje. Arbeidsledigheten er høy i hele Europa. Mange dropper ut av videregående skole, flere i de områdene med mye sosial nød. Det er hard konkurranse om jobbene. Får du et bein innafor kan du ende med å få en så liten prosentstilling at du ikke klarer deg sjøl uansett.

Alt henger som kjent sammen med alt og det gjør også arbeidet med å åpne døra for ungdom slik at de kan være med på å bygge sin egen og vår felles framtid. Men første bud er å slutte med «Alt-var-bedre-før-holdninga» fra den eldre generasjon til de yngre. Søk ikke enkle individuelle forklaringer og løsninger på komplekse problemer. Daglig møter jeg ungdom som forsøker å komme inn. Problemene deres løses ikke bare av plikter, men med nitidig hard jobbing både fra ungdommene og de som hjelper dem. Begge parter må være svært utholdende og kreative i jakta på nye løsninger.

Meg trenger ingen piske opp om morran, sjøl ikke etter en lang og god ferie. Å stå opp til det jeg driver med er motiverende nok. For mange i min yrkesgruppe er det å stå opp tidlig helt nødvendig. Sakene bunker seg opp i løpet av dagen så det er like greit å være der før telefonene kimer og kontoret åpner. Du møter massevis av folk i svært vanskelige livssituasjoner og forsøker å bistå en og en etter beste evne. Masse forventinger om mirakler som skal utføres, budsjetter som skal holdes, folk som skal hjelpes. Når jeg står opp om morran er noe av motivasjonen at jeg trenger penger til å betale regningene mine og noe skyldes at jeg har utrolig hyggelige kollegaer. Men tyngst på vektskåla, når slumre-knappen roper på meg, er at jeg hver dag ser mening i det jeg holder på med. Og jeg er overbevist om at det er behov for akkurat meg i den jobben jeg gjør. Så la oss gi det videre til de som er yngre enn oss, ei åpen dør og ei meningsfull framtid der de opplever at det er behov for akkurat dem samma hvor unge og uerfarne de er. De skal tross alt ta over hele greia etter oss!