Bak de få står en hær av forbanna kvinner og menn, som er stolte av den kampen dere kjemper!

Ta bladet fra munnen! Ta trollet fram i sola! Løfte på teppet! Det er utrolig viktig at noen gjør det, men konsekvensene og avstraffelsene for å gjøre nettopp det, er ekstreme!

Jeg har jobba med kvinner utsatt for vold og overgrep i mange år som sosionom. Mange av dem har gitt innhold til de enkle orda over og de har båret konsekvensene av det. Og følgende har for mange av dem vært veldig like. Det har blitt sådd tvil ved intensjoner og motivasjoner. Det har blitt sådd tvil ved om de snakket sant og om de hadde skyld i hendelsene selv. Avstraffelsenes konsekvenser er at hver og en av dem fikk fortalt at de burde skamme seg for sine opplevelser.

Noen av kvinnene har løftet historiene sine inn til den offentlige skue gjennom å si fra til politiet. Andre har fortalt i samtaler i lukkede rom med sine terapeuter eller til venner de stoler på. Som fagpersoner som mottar slike historier har vi lært at det innebærer et stort ansvar hva gjelder å gi respons. Man må være varsom i egne reaksjoner for å trygge fortelleren på at det er lov til å snakke om hendelsene. De som forteller sine historier er redd for å ikke bli trodd, at folk skal se dem i et helt nytt lys, at de skal oppleves som ekle, at de har skylda sjøl. Kanskje er dette et uttrykk for noen av følelsene som overgrepene skaper. Kvinnene har vært redd for at deres egne hemmelige forestillinger skal bekreftes av de andre.

Jeg har sjøl løfta på teppet om min oppvekst med en far som slo meg og mamma. Og jeg var redd for alle konsekvensene da jeg gjorde det. I perioden rundt rettssaken mot faren min ble alle spørsmålene stilt, både av politi, forsvarsadvokat og av min families nettverk. Hadde mamma anmeldt ham for vold for å straffe ham for å ha forlatt henne? Var det hevn over et avbrutt kjærlighetsforhold? Kunne mannen i det hele tatt ha slått henne? Hvorfor sto jeg sammen med moren min for å sverte min far? Venner av pappa stilte som vitner i rettsaken og var overbevist om at han ikke kunne ha gjort det vi beskyldte ham for. Venner av min mor så på det som usannsynlig at det hadde skjedd, for hun framsto ikke som ei kvinne som kunne ha blitt slått. Både hun og jeg var for vellykka til det. Jeg husker godt en kald vinterdag da jeg var 18-19 år gammel. En nabo fra kolonihagen kom bort til meg på gata og sa at han syntes det var så fælt det jeg og mamma gjorde mot faren min. En høyt utdanna, godt voksen mann, som ikke hadde vært hjemme hos oss en eneste gang, fant det for godt å gå bort til ei unge jente på gata og så tvil om hva jeg fortalte om min oppvekst. Han tillot seg også å mene at jeg skada faren min i en form for konspirasjon med mamma.

Det er ikke sant at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Veldig mange hendelser er svært krenkende og de setter dype spor. Fagpersoner som jobber spesifikt med vold og overgrep er derfor svært varsomme og fokuserte når mennesker tør å fortelle om det som nesten ikke kan fortelles. Jeg forstår at vi ikke kan stille de samme faglige krav til journalister, samfunnsdebatanter av ymse slag og andre som har ment noe de siste dagene. Men en viss anstendighet bør man kunne forvente i det offentlige rom. Det har vært vondt å følge med på diskusjoner på sosiale medier, i aviser og på tv den siste uka. Jeg har tidvis vært så opprørt på jentas vegne at jeg har skjerma meg fra å følge med. Kaka toppa seg i gårsdagens debatt på NRK. Personifiseringa av et samfunnsproblem ble et faktum. Hegnar fikk fritt spillerom til å vurdere og synse utifra eget forgodtbefinnende. Det eneste jeg fant fornuftig i hans uttalelser var at han ikke anså seg sjøl som synsk. Kanskje burde Hegnar tatt konsekvensene av eget utsagn og latt være å uttale seg om en sak han åpenbart ikke visste noe om.

Tabu er i følge Halldis Leira:” … et sosialt forbud mot å synliggjøre, eller [å] fortelle.” Hun påpeker at: ”Kulturen opprettholder sine tabuer i forakt som en mulig truende sanksjon. Den som trosser forbudet mot å synliggjøre, kan bli påført forakt og dermed mulig skam.” I følge Leira vil vi forsøke å unngå en slik følelse av skam. ”Derfor underordner vi oss normen om at det usynlige fortsatt ikke skal bli sett.” (Leira 1992.s 60) (hentet fra NOU 2003:31, Retten til et liv uten vold).

Jeg hyller de som trosser forbudet mot å synliggjøre det usynlige! Jeg vet at dere bærer tunge konsekvenser av det dere gjør. Men dere er viktige for at andre også skal ta mot til seg og trosse forbudene! Ikke alle roper ut sine sterkeste meninger i det offentlige ordskiftet, og derfor kan støtten til dere se mindre ut enn den faktisk er. For bak dere står en hær av forbanna kvinner og menn, som heier på dere og er stolte av den kampen dere kjemper! Og vi står klare for å ta den sammen med dere, hver eneste dag til vi får det som vi vil!