Jeg har de siste månedene holdt flere foredrag, både hos ulike FO-avdelinger og ved høgskoler/universiteter, om sosialt arbeid i den nye velferdsstaten. Vi ser at begrepet ”sosial” er i ferd med å forsvinne fra det offisielle språket. Vi har ikke lenger sosialminister, sosialdepartement, sosialdirektorat eller sosialkontor. Forklaringer som kan knyttes til individuelle faktorer fortrenger de mer samfunnsorienterte og sosialfaglige forklaringsmåtene. De siste dagers diskusjoner om utilregnelighet har jeg ikke deltatt i. Jeg har ikke ønsket å ta på meg rollen som psykiater eller jurist. Etter å ha leste gårsdagens kommentar fra Bjørn Hansen i Dagsavisen, så tenker jeg allikevel at noen av mine poenger fra foredragene jeg har holdt kan ha en viss relevans. Jeg kan kun uttale meg som samfunnsdebattant, aldri som jurist eller psykiater. Jeg er fagperson med lang utdanning til feltet jeg har jobbet i; der jeg har arbeidet med brukere med alvorlige psykiske lidelser og brukere med store rusproblemer. Jeg har ikke møtt ABB og jeg har selvsagt ikke lest hele rapporten med vurderinger og begrunnelser. Men jeg har møtt det vi på folkemunne benevner som psykiatrien, jeg har møtt og samarbeidet med psykiatere og jeg kjenner til hvordan deres kunnskaper, virkemidler og forklaringsmodeller på flere områder skiller seg fra mine. Nettopp dette har vært noe av poenget i mine foredrag om hvorfor det sosialfaglige tankegodset ikke må forsvinne i den nye velferdsstaten. Så ja, ta det for det dette er; en sosionoms tanker om sosialt arbeid og viktigheten av tankesettet sosialt arbeid bringer med seg.
Bildet over skal forestille et ansvarsgruppemøte. Det er ikke et spesielt ansvarsgruppemøte med eksisterende personer. Men det kunne vært det og det minner svært mye om flere av de møtene jeg har deltatt i. Møtet finner sted på en akuttpsykiatriskavdeling.
Brukeren ser vi øverst til venstre. Som dere ser så er han tungt medisinert og sover litt i ny og ne. Han er en mann i 30-åra. Det er ikke første gang han er innlagt. Han har bodd i Norge siden han var tenåring. Da kom han hit aleine på flukt fra krig. Han har forsøkt å klare seg på egenhånd. Etter hvert har han begynt å bruke rusmidler for å tåle hverdagen sin. Rusbruken har ført til at han kjenner innsiden av et fengsel. Han har vært en del ganger i akuttpsykiatrien. Der blir han rolig av medisinene han får så han skrives ut ferdigbehandlet etter noen dager. Nå har han hatt psykotiske symptomer igjen, han har oppført seg truende og er innlagt på nytt.
De blå er sjukehusets ansatte. Her har du en ergoterapeut, en sykepleier, en sosionom og en behandlende lege/psykiater. De har ansvar for å behandle hver sin bit av denne mannen. En har stått for samtaler, vurderinger og medisinering. En har delt ut medisinene. En har hatt ansvar for å sjekke ut om han har bolig, penger, familie. En har kanskje vurdert funksjonsevnen ved bruk av GAF.
De lilla er kommunen/bydelen. Hun med alle spørsmålstegnene, det er meg. Jeg representerer sosialkontoret/NAV. Med meg fra bydelen har jeg ei fra det som kan kalles bestillerkontorer i noen kommuner. Det er de som fatter vedtak om oppfølging i regi av kommunen/bydelen. Hun må tenke på penger i møtet. Det må selvsagt vi andre som er der også, men ofte er det ønsker om mye mer oppfølging enn det denne personen kan tillate i forhold til det budsjettet hun er satt til å passe på.
Så her har du oss!
Den behandlende legen/psykiateren tar ordet og sier at mannen er ferdigbehandlet og at han nå er utskrivingsklar etter to ukers innleggelse. Kanskje spør jeg om hva han er behandlet for? Han er behandlet for de rusutløste psykotiske symptomer, svarer den behandlende legen eller psykiateren. Så spør vi kanskje videre om mannen har sluttet å bruke rusmidler på disse to ukene? Dette kan jo være relevant med tanke på at hans psykoser er rusutløste.
Da jeg har brukt dette eksempelet for studenter så har jeg på dette tidspunktet spurt: ”Hva skal være ditt bidrag inn i dette systemet? Hva er sosionomens oppgave og rolle inn i noe slikt som dette?” Flere har svart det samme som jeg ville svart; Helheten! Helheten er det viktigste.
Hvem er denne brukeren? Hva har han med seg av erfaringer i livet? Hva slags utfordringer står han ovenfor? Hvilke ressurser har han? Hva tenker han sjøl om livet sitt, sine problemer og sine evner? Hvilke hjelpemidler har vi i velferdsstaten? Hvilke har vi ikke? Hvordan vil han og naboene hans få det om det er slik at han ruser seg og igjen får psykotiske symptomer? Hva tenker han om at han har truet noen? Er det nok å behandle denne psykosen uten å ta hensyn til konteksten? Hva er konteksten? Er det for eksempel relevant å ta med at mannen har lite nettverk, at han har fått lite omsorg i sin oppvekst, at han har opplevd krig og tap, at han kan norsk relativt dårlig, at han har lite eller ingen tilknytning til arbeidsliv, skole, utdanning? Vil han etter disse to ukene kunne klare å leve livet sitt annerledes enn før innleggelsen? Hva vil han sjøl? Hva er målet hans og hva er rammene og virkemidlene våre for å bistå denne mannen og samfunnet rundt? Helhetssyn er sosionomens styrke!
Hva en rusavhengighet eller en psykisk lidelse er, kommer av og består i kan se forskjellig ut i et medisinsk perspektiv og i et sosialfaglig perspektiv. Mitt ståsted er at begge perspektiver bringer med seg viktig kunnskap og gode virkemidler (eksempelvis medisiner). Men satt på spissen og grovt forenklet; ser vi psykiske lidelser og rusavhengighet som rent medisinske utfordringer så vil behandlingen være medisinsk. Bolig, økonomi, nettverk vil ses på som praktiske elementer som må være på plass for at pasienten skal ha en mest mulig stabil livssituasjon slik at medisineringen gir god effekt. Ser man psykiske lidelser og rusavhengighet som symptomer på den konteksten en person har levd i og lever i vil det å arbeide med behandling (ikke bare medisinsk), boligsosialt arbeid, nettverksarbeid og fattigdom være selve metoden for at brukeren skal overkomme sine sosiale problemer.
I et slikt møte kan ikke jeg, i motsetning til den behandlende legen eller psykiateren, velge bare å se på symptomer som nå er medisinert bort. Igjen forenklet. Uansett, sosialt arbeids- metode kan ses på som en form for praktiserende sosiologi. Metoden retter seg mot individ-, gruppe og samfunn der ingen av delene kan ses på uten hverandre. Skal denne mannen leve sammen med andre i et samfunn så er det for snevert bare å se på den delen som viser fram at de psykotiske symptomene nå er behandlet medisinsk. Jeg kan ikke bare se på delene; jeg må se på hele mennesket i den konteksten det står i.
Om vi tar med oss konteksten rundt når vi ser på ABB, mener jeg som Bjørn Hansen og flere med ham at vi kan se at flere mennesker deler ABBs tanker om Eurabia. Flere mener at det foregår en krig i Europa, muslimer ses på som krigere og terrorister. Vi kan velge å avskrive det som tomme konspirasjonsteorier, eller vi kan ta dem på alvor. Psykiske lidelser og symptomer er aldri kontekstløse.
Jeg har jobbet med flere brukere som er født i andre land enn Norge. Jeg har møtt brukere som har fått liknende diagnoser som ABB. Noen av disse har ikke et forhold til begreper som psykiske lidelser. For noen benevnes det som å være besatt av onde ånder. I sine familier og i de landsbyene de har kommet fra, forstår man deres adferd slik. Hvis noen oppfører seg tilstrekkelig utenfor de normene de andre klarer å holde seg innenfor, så kan det være fordi de er besatt. I en vestlig kontekst kan vi forstå normbrytende adferd som psykiske lidelser. Vi kan også forstå tanker om å være besatt av onde ånder som uttrykk for psykisk lidelser. Som ikke-religiøs er det fristende for meg å tenke mye rart om folks tro på høyere makter. For meg virker det rart å legge sin lit til at høyere, usynlige makter påvirker mitt liv før jeg fødes, mens jeg lever og etter min død. Men jeg ser ikke på dette som symptomer på psykiske lidelser. For i den konteksten, der flere millioner mennesker tenker noen av de samme tankene (sjøl om jeg ikke gjør det) så er ikke dette å avskrive som galskap. Det er det kanskje heller ikke når brukere jeg har møtt, som er født i en annen kontekst enn meg, ser sin adferd som uttrykk for at de må være besatt av onde ånder når de gjør (i sine egne øyne) så dramatiske handlinger som å bruke rusmidler. Fra mitt ståsted så henger deres adferd sammen med samfunnet rundt, deres oppdragelse, livet de har levd og lever, deres økonomi, deres muligheter osv osv. Og fra et medisinsk ståsted så henger kanskje deres adferd sammen med deres diagnose.
Til sist vil jeg, som jeg sa i innledningen, understreke at jeg ikke påtar meg rollen som psykiater. Jeg sitter på ingen måte inne med den kunnskapen de besitter. Men jeg har kanskje et annet tankesett som baserer seg på mine kunnskaper og mine erfaringer. I min kontekst er helheten essensiell for å forstå andre menneskers handlinger. Helheten er også essensiell når jeg skal forstå og finne løsninger for hvordan vi som samfunn skal håndtere handlinger som er definert som uønskede av flertallet av oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar