Sosialarbeidere reis dere!

Det er ikke noe å legge skjul på at jeg har savna å jobbe med rusavhengige etter at jeg ble valgt inn i forbundsledelsen i FO. Ikke fordi jeg mistrives med å jobbe med politikk. Jobben min nå er en drøm, som jeg egentlig hadde lagt fra meg for noen år siden da jeg sluttet å engasjere meg i politisk ungdomsorganisasjon. Da jeg ble valgt inn i forbundsledelsen på FO-Kongressen i Trondheim, var jeg så oppspilt at jeg nesten ikke kunne vente med å sette i gang i januar 2011. Første repskap i LO var jeg nær ved å grine fordi jeg syntes det var så stas at jeg fikk være med der. Følte meg nok veldig som ei enkel jente fra Grønnland som hadde fått tråkke inn på en arena der de store gutta holder hus. Årets konflikter til tross så er jeg fortsatt andektig ved tanken på at jeg får lov til å jobbe med de politiske sakene jeg virkelig brenner for i mitt daglige virke. Fattigdomsbekjempelse, ruspolitikk, likestillings- og diskrimineringspolitikk og mye mer. Det er nesten ikke til å tro. Når 2011 avsluttes så har jeg besøkt 10 FO-avdelinger og jeg gleder meg til nye invitasjoner i 2012. Gjerne til dere jeg ikke har vært hos enda, men også en tur tilbake til (gamle kjente) kamerater jeg allerede har vært hos. Prosjektet (Det positive NAVet) som presenteres i det nye nummeret av Fontene (som snart ligger i postkassa deres) setter starten for Mimmi og Anna-Sabinas Norgesturne 2012. Jeg dukker nok opp flere steder i løpet av 2012 så vær på utkikk!

Men tilbake til de rusavhengige. Jeg har savna å jobbe i rusomsorgen. Jeg mener at både brukere og ansatte der har en egen sjarme som man sjelden finner andre steder. Sjargongen, tempoet, kreativiteten, i det hele tatt. Det er noe eget, litt magisk over det som jeg sliter med å sette ord på. Når jeg første gang satte beina inn i Thereses Hus for å være i praksis som sosionomstudent ,så kjentes det som om jeg hørte hjemme der. Moren min har skrevet en mastergrad om ”Arbeidsglede hos sosialarbeidere i rusfeltet”. Informantene i studien har jobbet som sosialarbeidere i rusfeltet i mange år. De fikk sjøl anledning til å definere hva de mener arbeidsglede er. De beskriver da situasjoner hvor de blir så opptatt av brukerne at de glemmer seg sjøl, pauser og lunsj. En av informantene beskriver på denne måten hvorfor han/hun finner jobben i rusfeltet meningsfull: ”Og så hadde jeg en tro på at jeg hadde verdens viktigste jobb. Det var sikkert ikke sant, antagelig så var det verdens mest uviktige jobb, sett i samfunnsmessig perspektiv, men jeg opplevde at den var verdens viktigste!” (Soggiu 2011). Dette kjenner jeg meg igjen i. Og kanskje skiller ikke dette seg fra annet sosialt arbeid på akkurat dette punktet. At vi jobber med mennesker som på mange måter er så utstøtt at det ses på som uviktig å gjøre den jobben vi gjør som sosialarbeidere. Det ligger jo i en slags verdsettingsdiskriminering. Vi jobber med utstøtte og sårbare grupper og verdsettes deretter. Vi kjenner nok litt på kroppen den utstøtninga som de kjenner. Jo mer individualisert den enkeltes problemer forklares jo mer individualiserte løsninger ses det etter. Som enkel medisinering, korttidsbehandling osv osv. ” Ta av deg hjelmen og skaff deg en jobb, klar deg sjøl, samfunnet har ikke skylda, det er det den enkelte som har !”

Fortsatt utgjør de sosialfaglige ansatte den største andelen av de ansatte i rusomsorgen totalt sett. Men jeg er bekymra for at det sosialfaglige fokuset har blitt redusert, og derfor får mindre plass enn før. Astrid Skretting skriver i en artikkel i tidsskriftet Fortid 2010 nr. 4:

"I de senere år har vi så vært vitne til at sykdomsforklaringer på misbruksutvikling har fått stadig større plass, noe som igjen har ført til at medisinske hjelpetiltak mer eller mindre er i ferd med å fortrenge de sosialfaglige."

Hvis vi ser for oss at de medisinske perspektivene overstyrer dagens rusomsorg, så mister vi noe vi hadde tidligere. De samfunnsorienterte, sosialfaglige perspektivene og metodene. De perspektivene som tok utgangspunkt i at det kunne finnes forklaringer i samfunnsstrukturen, og ikke bare inne i det enkelte individs hode, som var årsaken til at man rusa seg. Vi vet at det er en overhyppighet av rusbruk i de fattigste samfunnslagene. Slipper ikke samfunnet litt billig unna om det er slik at vi finner årsakene til problemer inne i individet og deretter forsøker å medisinere bort problemene?

Jeg mener at rettighetsvernet og oppjusteringen av det helsefaglige fokuset og kompetansen i rusomsorgen har vært nyttig og viktig. Men i kampen om definisjonsmakt ser det ut til at sosialfaget er presset ut og bort. Pendelen svinger fram og tilbake, men nå er pendelen hos individet versus fellesskapet hva gjelder fordeling av ansvar og skyld.Dette ser vi også på andre arenaer i samfunnet der de mer samfunnsorienterte og sosiale forklaringsmodellene fortrenges av de mer individualiserte.

Igjen tilbake til mitt savn til rusfeltet. Forrige uke hadde jeg den glede av å besøke RIO (Rusmisbrukernes interesseorganisasjon). Savnet dempa seg noe da. Jeg møtte folk med kraft, engasjement og pågangsmot, masse kreative tanker og ikke minst den språklige sjargongen jeg har savna. Det å si ting veldig direkte, rett ut, spade for en spade osv osv. De sa at de savna sosialarbeiderne og sånn sett ble jo dette for meg kjærlighet ved første blikk. Her gikk jeg rundt, og savna den gamle jobben. Tar kontakt med en brukerorganisasjon for å få innspill til utvikling av ruspolitikken, så møter jeg folk som savner sosialarbeidere. Mer perfekt kunne det ikke blitt! ”Sosialarbeidere reis dere!” sa de. Og nå går oppfordringen videre til dere som måtte lese dette.

Altså, sosialt arbeids mandat ligger i sosiale problemer. Sosialt arbeid oppsto for å påpeke og avhjelpe og endre vilkåra som gjør at noen støtes ut av samfunnet. Men det er ikke alltid et like populært virke. Vi får kanskje ikke anerkjennelse servert på gullfat, men motstanden mot oss og sosialt arbeid har vært der hele tida. Det er derfor vi oppsto. Vi oppsto for å stå opp for og sammen med noen andre og for å endre samfunnsbetingelsene til de som faller utafor. I våre hoder er dette nobelt, i andres hoder er dette tull. Folk får klare seg sjøl! Til mer individuelt vi forklarer årsakene til folks problemer, til mindre fortjener de hjelp fra sosialarbeidere. Men sosialarbeiderne oppsto i nettopp ei slik tid. Da man syntes det var folks egen skyld at de ikke klarte seg. Pendelen har svingt fram om tilbake mange ganger siden 1800-tallet. Mellom dikotomien individ og felleskap. Nå er vi kanskje der hvor vi vipper mest mot individ. Sosialt arbeid oppsto ikke på grunn av velferdsstaten i Norge. Vi oppsto på grunn av sosiale problemer og har derfor jobba i velferdsstaten fordi det var et naturlig sted for oss å være. Men sosialt arbeid er ikke til for velferdsstaten. Sosialarbeidere er til for å løse sosiale problemer. Uansett hva man kaller problemene og årsakene til dem, så lenge det eksisterer noe som ligner på sosiale problemer så har vi en jobb å gjøre!