Mer kake i FO?

For ei uke sida fulgte jeg gullrekka på tv fra et slags ”slumber party” på Sundvollen hotell. Personlig fulgte jeg store deler av Skavlan gjemt bak ei pute. Jeg kan avsløre at det gjaldt den delen av programmet som omhandla en kunstners forhold til skatt og paranoide forestillinger om staten og pressen. Da en dårlig og litt slemmere versjon av Legolas entra scenen, med en apell til justisministeren om ikke å straffe kunstneren, var jeg ekstremt takknemlig for at jeg var vitne til galskapen sammen med ”slumber partyet”. De bekrefta min oppfatning av virkeligheten, dette var absurd. Denne delen av gullrekka har egentlig ikke noe med dette blogginnlegget å gjøre, men jeg har verka etter å kommentere det i den uka som har gått.

Derimot var Maud Olofsson, som også besøkte Skavlan, en rein fornøyelse. På slitsom svorsk forsøkte Skavlan å smelte inn en naturlig overgang til samtalen med den avgåtte lederen av Centerpartiet i Sverige, ved å snu seg fra Therese Johaug og si: Den neste gjesten er også vokst opp på gård. Så brukte han noen minutter på å snakke om kyr. Resten av samtalen med Olofsson hadde høyere standard, kanskje mest takket være henne. Høydaren var hennes lange anekdoter om Berlusconis store, mannlige ego. Fabelaktig og bør ses dersom du ikke har fått det med deg allerede.
(http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/279859/)

Hun snakket varmt om kunsten å inngå kompromisser Olofsson; kjent som regjeringskoalisjonens mor. ”Det fineste i et demokrati er når man klarer å skape kompromisser.” Hun fortatte med å fortelle at det er lett å hylle de som alltid står på det samme og nekter å inngå kompromiss. Men de kommer ingen vei og får utretta lite. Skal man få ting til å skje må man kompromisse og lytte til hverandre. Det er det som fører saken framover.

Essensen i det Olofsson framheva, handler om kunsten å forhandle. I forhandlinger er man avhengige av gode kort på hånda,som tunge argumenter, evnen til å gi noe for å få noe annet, samt tillit fra den man forhandler med. Tillit er en viktig ingrediens i alt relasjonelt arbeid og det kan være skjørt. Opplever motparten i forhandlingene at du ikke er til å stole på er tilliten brutt og alt kan skje. Ingen regler gjelder lenger.

Uredde Stemmer er navnet på FOs prosjekt for å løfte det politiske påvirkningsarbeidet i kongressperioden. På mange måter klinger navnet bra, men på en annen side kan det misforstås. Det å være uredd handler ikke alltid om å bruke faner, flagg og ropert (sitat Mimmi Kvisvik, Fontene nett, http://www.fontene.no/nyheter/article5761137.ece). Noen ganger er det tid for samtaler i lukkede rom, sier Kvisvik. Og her er du nok ganske enig med Olofsson, Mimmi. For noen ganger er det viktig å bruke list, jobbe jevnt og trutt, samle gode kort på hånda og både gi og ta i forhandlinger. Vurdere kortene man har på hånda oppimot hva man kan oppnå. Slikt arbeid er en av hovedingrediensene i Uredde Stemmers verktøykasse for politisk påvirkningsarbeid (http://www.fo.no/uredde-stemmer/category809.html). Målet er jo ikke bare å synliggjøre noe, målet er jo å faktisk å komme nærmere de visjonene vi har.

En annen viktig ingrediens i politisk påvirkningsarbeid er feiring av små seire underveis. Sjøl om du ikke nådde helt opp med kompromisset så er du litt nærmere målet. Du ga litt, men fikk litt også. Det må feires. KAKE!, roper prosjektleder for Uredde Stemmer, Karoline Bakka Hjertø.

Så nå er det tid for kake og klapp på skulderen. FO har jobba mye på ulike måter for å påvirke Kunnskapsdepartementet i den retninga vi ønsker at Stortingsmeldinga skal ta. Statsråden la opp til en åpen prosess som ga mange ulike aktører mulighet til å bruke sin stemme inn i arbeidet med meldinga. De som ikke har sagt noe nå, får nesten angre for her har døra stått åpen i mange måneder.

Men for FO er det ikke bare feiringens tid, men også kompromissenes tid. Konstruksjonen FO, der tre profesjoner og en` yrkesgruppe har samla seg, er og blir en øvelse i kompromiss. Saken jeg referer til har dratt og slitt i organisasjonen og det er på tide at den landes. I framtida håper jeg på at slike forhandlinger kan avsluttes raskere. Det handler om å gi og ta. Det handler om å vurdere hvilke kort man har på hånda, hvordan man kan komme videre og hva som er mulig å oppnå. Fellesskapet FO handler om å orientere seg sammen for å bli en sterkere stemme. Den lille familien FO er en liten del av den store slekta LO. LO er en svær konstruksjon av ulike interesser der de ulike familiene må forhandle for å bli en sterk slekt sammen. Det å orientere seg sammen i en prosess der man gir og tar vil sannsynligvis gi flere sterke kort på hånda og derigjennom gevinster. På den måten spises det nok mer kake i LO enn i FO aleine. Men jeg håper at det også kan bli flere fireetasjes kaker i FO i tida framover.