"Tøyen har vært Tøyen lik i hundre år, det er ikke snakk om farge, men om fattigdom og levekår." Don Martin

Debatten om innvandring, ghettofisering og hvit flukt kan, for meg, mange ganger synes ganske platt og ensidig. Den var på flere områder relativt lik på 90-tallet og det jeg kan lese ut av dagens diskusjoner. Den handler om farge, etnisitet og forskjell i kultur. Oppsamling skaper segregering og de hvite norske lider hvis de blir satt sammen med for mange brune barn.

Området Tøyen er til tider i vinden i mediene under overskrifter som i Dagbladets artikkel; "Hva er det med Tøyen?". I artikkelen henvises det til at en liknende diskusjon om slumtilstander etc. også ble debattert i mediene på 90-tallet. Uten å kritisere artikkelen, det er flott at fattigdom settes på dagsorden, men denne form for artikler setter meg raskt tilbake til min egen oppvekst i samme område.

Innledende minner                                                                                                        

Kvinnene på mammas side av familien vokste opp og bosatte seg på Tøyen og Grønland i flere generasjoner bakover. Morfaren min kom til Norge fra Italia på 50-tallet, som arbeidsinnvandrende kokk. Mormor var servitør, hjelpepleier og til sist uføretrygda. Mamma har en bror, han er elektriker. Hun fikk meg som 18-åring med en elleve år eldre mann. Han jobba i malingsbutikk og hun var hjemmeværende de første åra av mitt liv. Faren min kom også fra en arbeiderfamilie. Mammas første jobb var som renholder i de kommunale blokkene på Tøyen. Hun gikk videre til jobb som skoleassistent, på sin gamle barneskole Tøyen. På dette tidspunktet var jeg elev på samme skole. Hun jobba flere år som skoleassistent, deretter i barnehage på Grønnland. Mens jeg gikk på videregående utdanna hun seg til sosionom. I årene som sosionom har hun tatt en rekke videreutdanninger og til sist en masterutdanning. Hun var ferdig utdanna sosionom det året jeg begynte på sosionomutdanninga. Jeg rakk altså ikke å bli den første i familien med høyere utdanning. Kanskje kan hennes og min vandring oppover utdanningsstigen fortelle om en tidsånd der større og større deler av befolkninga tar høyere utdanning. Kanskje forteller det også noe om økte krav fra samfunn og arbeidsliv. På samme tid som mamma valgte å sette seg på skolebenken fikk også området vi bodde i et nytt ansikt. I takt med hennes langsomme reise lenger og lenger vekk fra arbeidsklassen og nærmere og nærmere middelklassen, endra også bydelens klasse seg litt etter litt. ”Siden 1990-tallet er godt over tusen boliger bygd, boligprisene er mangedoblet, og en ny type kjøpesterke mennesker er flyttet inn. Områdets klassereise merkes også på det lokale næringslivet, hvor trendy utesteder, kaffebarer og restauranter har tatt over det som før var rimelige lokaler.” (Huse, 2010:14).

I takt med ansiktsløftet på Tøyen og Grønnland flytta mange av de tidligere beboerne til billigere områder (Huse 2010). På tross av sin klassereise bor mamma fortsatt i bydel Gamle Oslo, riktignok på Vålerenga, men i en liten ettroms leilighet. Det hadde forbausa meg om hennes klassereise på noe tidspunkt går til de vestligere bydeler.

Jeg er født i desember i 1980. Jeg blei tatt med hjem fra Ullevål sjukehus til en leilighet i Motzfeldtsgata. Året mamma gikk gravid skrev Arbeiderbladet: ”Grotesk kuldenød på Tøyen-Grønnland” (Huse, 2010:29). Arbeiderbladet gjenga undersøkelsen Kald vinter gjort av sosionomstudenter og medlemmer av Grønnland-Nedre Tøyen beboerforening. De kartla vinterforholdene i 90 boliger i området. Det som møtte dem var dramatisk. I over halvparten av leiligheten var stuetemperaturen lavere enn 18 grader, og i halvparten hadde vannet frosset en eller flere ganger i løpet av vinteren (Huse, 2010). Mon tro hva mora mi tenkte om framtida for meg og henne. Hun var 18 år, uten utdanning og gravid med en eldre mann. Kjenner jeg henne rett tenkte hun på hvordan det praktiske måtte ordnes. Hun trengte penger til mat, hus, barnevogn og klær.

Fra tidlig barnsbein av har sosiale problemer vært en naturlig del av min hverdag. I flere studier av sosiale ulikheter i Oslo, kom Oslo indre øst negativt ut på levekårsforholdene på den tida jeg vokste opp. “Mange av barna som bor i bydelen kommer fra familier preget av lav inntekt (mottagere av trygd og økonomisk sosialhjelp), sosiale problemer, trange leiligheter, dårlige lekemuligheter både inne og ute med stor (bil)trafikk i nærområdet.” (Danielsen og Øia 2006:17). Jeg tråkka i mine barneår rundt i ulike kommunale boliger på Tøyen og Grønnland. Først i ei kommunal blokk i Kolstadgata 7, videre til Tøyengata 47, som var gamle arbeiderboliger (Aslaksby 1986), til sist i Jensens Have på Grønnland der kommunen på grunn av finanskrisa på 90-tallet hadde kjøpt opp nybygde leiligheter i et borettslag så det ikke skulle gå konkurs. Vi bodde med kort avstand fra oldemor, mormor, morfar og onkel. Mamma med italiensk far forteller at hun var den eneste i området med annen opprinnelse enn norsk da hun vokste opp. I området hadde generasjoner av arbeidsfolk bodd og det blei et naturlig sted for arbeidsinnvandrerne å bosette seg for å skape et godt liv for seg og sine barn. I min oppvekst var det en overvekt av barn med foreldre fra Pakistan og Marokko. Debatten gikk den gang som i dag om ghettofisering, white flight og andre interessante fenomener. Dagspressen møtte opp på skolene i Oslo indre øst. De ville vite hvordan det var å være et av få hvite barn på skolen. Det blei beskrevet hvit flukt fra området. Familien min flykta ikke. Kanskje hadde det sin forklaring i at mine italienske røtter ikke gjorde meg helt hvit eller i at min norske familie har hatt tilholdssted i dette området i flere generasjoner før meg og hørte til der både sosialt og økonomisk. Å oppleve at debatten igjen tar form, er merkelig. Ofte diskuteres farge, etnisitet og minoritetskultur. Sjeldnere økonomi, fattigdom og fattigdommens kulturelle uttrykk. Kanskje hadde det også vært spennende å diskutere hva det gjør med et område å ha stor fattigdom plassert side om side med rikdom?

Øyeblikksbilder fra pressen

Jeg har funnet to artikler fra 90-tallet, hvor jeg sjøl er intervjua. Begge artiklene er henta fra Aftenposten. I den første artikkelen er jeg 11 år gammel. Det beskrives at jeg har bytta skole fra Tøyen til Kampen og nettopp har begynt i 6. klasse. Ingressen forteller at jeg bytta skole da det kun var 4 norske elever igjen i den gamle klassen på Tøyen. Søkelyset er satt på bussing av elever for å motvirke ghettofisering. Undertonen i spørsmålene handler om at vi muligens lærer dårligere norsk i et læringsmiljø der elevene er flerspråklige. Jeg uttaler følgende: ”Det er mange flere som snakket fremmede språk på Tøyen, men for all del: Jeg likte med godt der og hadde mange utenlandske barn som venner. Om ettermiddagen var det trist å være nesten uten lekekamerater. Så å si alle innvandrerbarna i klassen måtte gå i moskeen om kvelden og kom først ut for å leke i åtteni tiden.” Fokuset for artikkelen er at det er få etnisk norske elever på Tøyen og at dette er årsaken til bytte av skole. Sannheten om skolebyttet er noe mer kompleks enn at etnisitet kan brukes som forklaring. I februar 1993 blei en 16 år gammel gutt knivstukket i klasserommet på Hersleb skole (Dagbladet 2000). Han døde to dager seinere av skadene. Moren min, som også sjøl hadde gått på Hersleb, ønska at jeg skulle gå på skole et annet sted. For ei tid tilbake møtte jeg en gutt jeg gikk sammen med på videregående. Han gikk på Lakkegata på barneskolen og Russeløkka på ungdomsskolen. Jeg spurte hvorfor heller ikke han gikk på Hersleb. Han viste til drapsepisoden i 93. Men da han skulle begynne på videregående valgte han som meg å begynne på en sentrumsskole på Grünerløkka.

I artikkelen fra Aftenposten uttaler moren min: ”Forslagene de siste dagene om bussing av skoleelever, er direkte forkastelig. Ungene på Grønnland er nok utsatt fra før, om man ikke skulle begynne å frakte dem ut av ghettoen til skoler i fremmede bydeler.” I ettertidens lys vil jeg sette spørsmålstegn ved bruken av begrepene fremmede språk, innvandrerbarna og ghetto. Det er mye mulig at vi ordla oss på denne måten og kanskje sier dette noe om retorikken i datidens diskusjoner. Eller kanskje sier det noe om hvordan en 12-åring setter ord på verden rundt seg i takt med datidens framlagte forklaringsmodeller. I neste artikkel i Aftenposten, som publiseres to år seinere, er temaet; hvor mange barn med ikke etnisk norsk opprinnelse en skole kan tåle. Også denne gangen er norskopplæringa i fokus. Jeg svarer det samme som i den tidligere artikkelen. Jeg savna venner etter skoletid da jeg gikk på Tøyen, fordi mange av barna jeg gikk på skole med var opptatt i moskè etter skoletid. En av de andre jentene, som intervjues i artikkelen, har pakistanske foreldre og har gått sammen med meg både på Tøyen og Kampen skole. Vi er på dette tidspunktet 13-14 år gamle. Hennes uttalelser vitner for meg om at hun er en svært reflektert ung dame allerede da. ”Jeg har gått i norsk barnehave. Det er viktig for å lære godt norsk. Da får man liksom språket inn i seg.” Dr. polit ved Pedagogisk institutt på Universitetet Kamil T. Özerk uttaler følgende i slutten av artikkelen: ”Vi kan pøse milliarder inn i skolen. Men det vil ikke forbedre de tospråklige elevenes læringsmuligheter, hvis ikke skolens, lærernes og samfunnets holdning til innvandrerbarna endres. Hvorfor er det alltid et spørsmål om hvorvidt disse elevene egner seg i skolen? Spørsmålet burde tvert imot være om skolen er egnet for disse barna.”

Debatten om innvandring, ghettofisering og hvit flukt kan, for meg, mange ganger synes ganske platt og ensidig. Den var på flere områder relativt lik på 90-tallet og det jeg kan lese ut av dagens diskusjoner. Den handler om farge, etnisitet og forskjell i kultur. Oppsamling skaper segregering og de hvite norske lider hvis de blir satt sammen med for mange brune barn.

Da jeg leser artiklene der jeg sjøl er intervjua får jeg som voksen vondt i magen. Hva slags verdensbilde blei vi stilt ovenfor som tenåringer? Hvilke spørsmål blei lansert for oss som viktige? Hvor mange av dere brune får lov til å være samla på en skole? Hvor mange tåler skolen av dere før de hvite barna lider? Hvor bør dere busses, bør dere busses? Barn svarer som barn kan i slike sammenhenger. Noen ganger det de tror er forventa at de skal svare, som gjenspeiler den virkeligheten de opplever rundt seg. Sjøl svarer jeg at jeg trivdes veldig godt på Tøyen skole. Jeg hadde mange gode venner, men jeg savnet lekekamerater når de andre gikk i moskeen. Ei av jentene som omtales som jugoslavisk svarer dette: ”Her sitter i alle fall ikke halve klassen og kakler og baksnakker deg på urdu”. Barn søker likskap og avstand i sin identitetsutvikling. Sånn jeg tolker utsagnet handler det vel så mye om identitetsutvikling, som om at noen snakker urdu. Jenta er opptatt av at noen baksnakker henne på et annet språk. Likhet og forskjell er viktig for vår identitet, spesielt i ung alder. Hvem jeg er kan defineres like mye ut i fra hvem jeg ikke er lik som hvem jeg er lik. I tillegg kan vi veksle på ulike identiteter i ulike settinger. Noen ganger er språk og etnisitet viktig, slik man kan forestille seg at det er når Aftenposten viktiggjør det. Andre ganger er det mindre viktig.

Kan det handle om fattigdom?

I 1996 var jeg 15 år gammel. Samme år startet NOVA forskningsprosjekter som førte til blant annet rapporten Ung i Oslo 1996-2006 og andre forskningsrapporter som sier noe om levekårene for ungdom i Oslo på denne tida. I 1996 skilte bydelene Sagene, Grünerløkka og Gamle Oslo seg negativt ut fra resten av Oslos bydeler, og resten av landet, med en opphopning av problemer knytta til blant annet dårlige boforhold, fysisk miljø, arbeidsledighet, psykiske og fysiske helseplager, skoleforhold og manglende norskkunnskaper (Danielsen og Øia 2007). I mange av dagens diskusjoner sliter jeg med å kjenne meg igjen i beskrivelser av fremmedgjøring i eget land. Jeg synes også det blir for snevert å bare analysere utfordringene både i Oslo indre øst på 80 og 90-tallet og de utfordringer vi kan se i Groruddalen i et majoritets-minoritetsperspektiv. "Sosial inkludering som fenomen kan studeres fra mange synsvinkler. I et globalt, nasjonalt eller lokalt perspektiv, i et klasseperspektiv, i et kjønnsperspektiv, et minoritetsperspektiv eller et aldersperspektiv." (Klyve 2010:93). Slik jeg ser det vil det være vel så viktig å analysere dette i et klasseperspektiv. En del av disse utfordringene er ikke knytta til at menneskene som lever i disse områdene har opprinnelse i forskjellige land. Manglende dugnadsånd er et eksempel. I mange diskusjoner knyttes dette til manglende forståelse hos de etniske minoritetene i Norge. De forstår ikke dugnadsånden slik vi nordmenn gjør og møter derfor ikke opp for å selge lodd for fotballaget eller på dugnaden i borettslaget. Det blir satt likhetstegn mellom å ikke være norsk nok og det å være lat når det kommer til innsats for fellesskapet. Vi kan motsatt analyserer manglende dugnadsdeltakelse i et klasseperspektiv og ta med de økonomiske betingelser for hvordan ulike mennesker lever livene sine. Er man for eksempel enslig forsørger med flere barn og strever med å få endene til å møtes, er det kanskje vanskelig å delta i denne formen for aktiviteter. Kanskje man heller må prioritere å ta ungene ut av fotballaget fordi man må på jobb. Det er mulig å tenke seg at dugnadsånden har vært svakere i de lavere samfunnslag, som arbeiderklassen, også når denne var kritthvit.

Jeg har tenkt mye på hva som gjorde oss like og hva som gjorde at fremmedgjøringa for meg ikke var slik som noen synes å oppleve den. Var det at vi kom fra samme økonomiske bakgrunn? Var det at vi sammen bodde i kommunale blokker? Var det at heller ikke mine foreldre hadde høyere utdanning og derfor jobba i butikk og som renholder? Jeg mener å se en tendens både i diskusjoner i min oppvekst og i dagens diskusjoner til at man ser bort fra viktige elementer når vi beskriver problemer i et samfunn. De fattige delene av befolkninga har alltid hatt symptomer på sin fattigdom. Atferd som avviker fra samfunnets gjeldende normer og som storsamfunnet ønsker å bekjempe. Men når vi begynner å forklare disse problemene faller vi for fristelsen til å forenkle bildet til det vi ser med det blotte øyet. Vi tilskriver uttrykk for sosial nød, grunnet eksempelvis fattigdom, med hudfarge og kultur. ”Og kultur oppfatter vi ofte som noe De Andre har og styres av, det som forklarer hvorfor de er blitt annerledes enn Oss” (Vike 2001:138). ”Kanskje hadde det vært mer spennende å se på kulturelle forskjeller i et annet lys. Forskjeller mellom de velstående, velutdannede, borgerlige eliter på den ene sida og deler av arbeiderklassen, arbeidsløse og andre økonomisk marginale grupper på den andre. Avstanden her er virkelig markert.” (Viken 2001: 138).

Klasseperspektivet og sosiale forklaringsmodeller

En av mine oppgaver som sosionom er arbeid med bekjempelse av fattigdom. Jeg liker begrepene klasse og sosial klasse som et redskap i å forstå både verden rundt meg og de utfordringer jeg møter i så vel livet som i jobben. Jeg forstår begrepet klasse både som et uttrykk for den klassiske marxistiske forståelsen der klassene deles inne etter eierskap eller det å ha/eie noe (Kojan 2011). Men jeg forstår også klasse som noe som kontinuerlig reproduseres. Ved å benytte begrepet klasse/sosial klasse vektlegges etter mitt skjønn forholdet mellom individ og samfunn. Klasse betinges av strukturelle vilkår som yrkes-/arbeidstilknytning, men det påvirker individuelt (Kojan 2011). Sosiale problemer er et annet begrep jeg liker å bruke for å reflektere rundt de utfordringer jeg møter i mitt virke som sosionom. Jeg forstår begrepet sosiologisk, hvilket betyr at jeg ser sosiale problemer ut i fra sosiologiske forklaringsmodeller. Sosiale problemer kan ses som egenskaper i sosiale omgivelser, men vil samtidig ha en subjektiv side fordi et sosialt problem også kan eksisterer uten at personen eller personene som er ”bærere” av det definerte problemet ikke sjøl trenger å oppleve det som problematisk (Halvorsen 2002). For meg ligger forskjellen i å definere noe som et privat anliggende versus å definere noe som sosialt betinga, både i hvem som får ansvar for at problemet oppsto og hvem som får ansvar for å løse det. ”Når vi definerer et problem som personlig, anvendes individuelle strategier for å mestre det, mens når det dreier seg om et sosialt problem, vil kollektive løsningsstrategier anvendes.” (Halvorsen 2002:12). For meg ligger det en ideologisk forskjell i å gi skylda for noe til individet sjøl uten å se på konteksten rundt. Ved å definere noe som et sosialt problem kan vi forklare en del atferder ut i fra det sosiale system de oppsto i, i en kontekst, og det kan gi viktig informasjon om både årsaker og mulige løsninger. Men man kan ikke fordekke det inngrep det er å definere menneskers atferder som sosiale problemer, da det alltid vil være å definere et privat fenomen om til et felles anliggende.

Ofte ser vi at løsningsforslag på fattigdom og sosiale problemer er vanskelige å finne fordi vi er uenige i årsakene til deres oppstandelse. Kanskje får det for store omkostninger om man retter pekefingeren mot samfunnet i stedet for individet når endringene skal gjøres. ”Ofte viser det seg at løsningsforslag på sosiale problemer har doble formål: en ønsker samtidig å hjelpe og kontrollere bærere av sosiale problemer; både gagne målgruppen og samtidig tjene samfunnet.” (Halvorsen, 2001:268). For meg handler det ikke bare om å bekjempe symptomer som eksempelvis rus og kriminalitet. Det handler heller ikke om å søke kontroll over mennesker som viser symptomer på sin fattigdom. Det handler om egne opplevelser med sosiale problemer. Det handler om at for mange mennesker frarøves de samme mulighetene som andre tar for gitt. For meg handler det ikke om å synes synd på, stakkarsliggjøre, eller å fortelle unyanserte overskriftsprega historier der noen geografiske områder beskrives som slum og ghetto. Mennesker lever livene sine midt i dette. De tar valg, de er aktive og de forsøker å mestre hverdagen etter beste evne. Men kanskje var og er forutsetningene for en del av beboeren i disse områdene annerledes fra vi så verden for første gang og kanskje kan disse forutsetningene vi fødtes inn i endres? Tøyen og Grønnland er ikke lenger de områdene i Oslo som får aller mest oppmerksomhet for sine skyggesider, men stedene dukker opp i avisene med jevne mellomrom. Områdene har gått gjennom en ekstrem gentrifiseringsprosess, men sliter allikevel med ekstreme utfordringer som jeg hevder at handler mer om klasseforskjeller både internt i områdene, men også klasseforskjeller i Oslo generelt. La oss snakke mer om hvordan vi kan styrke innbyggerne i disse områdenes mulighet til å endre egne liv og nærmiljøet rundt seg. Mer om det mindre om farge.

God helg!

Litteratur:

Aslaksby, Truls. 1986. Grønland og Nedre Tøyen bebyggelseshistorie. Oslo: Universitetsforslaget

Dagbladet. 2000. http://www.dagbladet.no/nyheter/2000/11/17/228521.html

Dagbladet. 2013. http://www.dagbladet.no/2012/08/17/magasinet/toyen/oslo/oppvekst/samfunnsliv/23006207/

Danielsen, Kirsten og Tormod Øia. 2006. Tiltak rettet mot barn og ungdom. NOVA Rapport 17/06

Danielsen, Kirsten og Tormod Øia. 2006. Ung i Oslo. NOVA Rapport 6/07

Halvorsen, Knut. 2002. Sosiale problemer. Oslo: Fagbokforlaget

Huse, Tone. 2010. Tøyengata, et nyrikt stykke Norge. Oslo: Flamme Forlag

Klyve, Arne. 2010 (2.utg.). Sinte unge menn. Bergen: Folio Forlag

Kojan, Bente Heggem. 2011. Klasseblikk på et barnevern i vekst. Trondheim: NTNU.

Vike, Halvard: 2001 (2 utg.). Norsk kultur: Myte og realitet i Eriksen, Thomas Hylland (red.): Flerkulturell forståelse. Oslo: Universitetsforlaget