Hvem skal telles?

Min gjesteblogg hos Ivar Johansen 9. september 2012 

22. juli-kommisjonens rapport har revitalisert debatten om et voksende offentlig byråkrati, som ikke evner å løse de utfordringer det er satt til å løse. De siste ukene har mye spalteplass vært brukt på å kritisere eksplosjonen i antall stillinger i det offentlige Norge, der en stor andel har gått til administrasjon. Videre har vi hørt kritikk av det skarpe og kanskje konstruerte skillet mellom politikk og administrasjon som bygger på en sterk tro på detaljerte planer laget på overordnet nivå som skal følges av de som har ansvar nedover i systemet. Ved innføringen av New Public Management (NPM) i helse- og sosialfeltet hørte vi mange røster varsle om utslag av styringsredskapene de var gitt. Best husker jeg hjemmetjenestens tannpuss av eldre som ble målt i minutter og kostnader.

 Jakten på et økonomisk effektivt offentlig hjelpeapparat, synes å bygge på lav tillit til offentlig ansatte. Vi trenger å regulere de ansattes gjøren og laden detaljert, ellers ville de ikke gjøre gode vurderinger i møte med brukerne. Det bygger også på en svært lav tillit til egen befolkning da man synes å anta at flere av innbyggerne ville utnytte velferdssystemet grovt om de fikk muligheten. De ansatte kunne komme til å betale ut pengesekk etter pengesekk til folk som lurer systemet og ikke er verdig trengende. De kunne komme til å snakke med folk lenge for å forstå den enkeltes situasjon og muligheter, framfor å be dem fylle ut skjemaer over skader, lyter og muligens evner. De kunne komme til å ta en ekstra prat med noen, da det de egentlig skulle gjøre bare var å levere ut medisiner. Denne mistilliten antas å øke kvaliteten i tilbudet som gis, gjennom detaljerte styringssystemer, med målinger av såkalt resultat og kvalitet. Med dette som bakteppe lever ulike påstander sitt eget liv som sannheter; Privat sektor er alltid bedre og mer effektiv enn offentlig sektor, derfor må offentlig sektor alltid forsøke å etterligne privat sektor. Alt mennesker skaper av varer og tjenester kan og bør omsettes i et marked, og alt som er viktig kan måles. I et marked er det konsumenten som bestemmer. Produsentene må innrette seg etter konsumentenes ønsker, derfor er markedet alltid rettferdig. Som helse- og sosialarbeidere er vårt nærmeste fokus jobben vi gjør i møte med brukerne av tjenestene. For å klare å holde fokus på brukerne overhører vi påstander om at vi er lite effektive og må styres. 

Etter min mening kan velferdstjenestenes suksess bare måles på grunnlag av om den enkelte bruker får det bedre. Ledelse i velferdstjenestene må bygge på resultater for individene som får bistand, ikke på telling av gjennomførte tiltak. En fare når enhetene som skal telles blir viktigere enn helheten som oppleves, er at man også forklarer problemer på individnivå. På den måten fører markedstankegangen til individualiseringen av sosiale problemer. Forklaringer som kan knyttes til individuelle faktorer fortrenger de mer samfunnsorienterte og sosialfaglige forklaringsmåtene.

La meg bruke NAV som eksempel. De politiske visjonene for NAV var ambisiøse og for så vidt føyde de seg inn i det ideologiske tankegodset vi kjenner fra sosialdemokratiet. Hovedtanken var ei dør inn til forskjellige tjenester vi kan trenge i ulike faser av livet. Formålet er å forebygge sosiale problemer, bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Videre skal NAV bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, og bidra til likeverd og likestilling. Dette formålet er svært likt samfunnsmandatet for sosialarbeidere. Sosialt arbeid er et fag der hensikten er å forebygge, avhjelpe og endre betingelser som fører til utstøtning og marginalisering. Mange sosialarbeidere jobber i NAV og andre tjenester som ledes etter målstyringsregimer. Spørsmålet er om vi gjennom disse styringssystemene får jobbet med samfunnsmandatet vi har og derigjennom oppnår de politiske målsettingene.

 NAV er ikke en bank, det er ikke et byråkrati for sin egen del, det er ikke bare forvaltning. NAV er et samfunnsbyggerprosjekt. NAV skal ta vare på oss i ulike livsfaser når vi trenger det. Når vi får barn, er syke, pensjonerer oss, når arbeidslivet ikke vil ha oss og når livet for noen er som aller vanskeligst. Derfor er ikke NAV en bank, eller bare forvaltning. Det er et sikkerhetsnett, et samfunnsbyggende organ som skal være samfunnets ansikt utad når vi trenger det. NAV har fra toppen av pyramiden utviklet mange styringsdokumenter. Virksomhetsstrategi, kompetansestrategi, ledelsesstrategi, standarder med videre. Noen av innvendingene fra den organisasjonen jeg representerer (FO) har vært at vi i liten grad har kunnet spore kommunene i dokumentene og de har gitt svært lite rom for lokale tilpasninger. NAV kan etter vårt syn ikke styres med en detaljert og stivbeint struktur med kommandorop fra toppen. Dette fordi jeg mener at NAV er noe annet enn et vanlig foretak eller en bedrift. Det er et samfunnsbyggerprosjekt. En slik innstans bør kjenne sin befolkning, sin befolknings spesifikke utfordringer, og tilpasse velferdstjenesten deretter. Det bør være forskjell på hvordan man jobber på et kontor i Karasjok og på Grønland i Oslo. Dette krever at de som står nærmest brukerne blir hørt faglig av sine ledere, at de gis rom og tillit til å drive fagutvikling og faglig godt arbeid. Dette kan ikke løses ved trange og detaljstyrende strategier som blir tredd ovenfra og nedover i systemet. NAV skal møte og hjelpe mennesker og vi mennesker er komplekse.

Noen vil hevde at NPM har bidratt til økt fokus på kvalitet og resultater. Dette er muligens sant. Spørsmålet er allikevel hvilke resultater som telles og om fokus på kvalitet best stimuleres gjennom de styringssystemene vi over tid har bygget opp med inspirasjon fra NPM. De politiske målsettingene for velferdstjenestene, slik de uttales og skriftliggjøres gjennom lovenes formålsparagrafer, er ambisiøse, romslige, tillitsfulle og preget av en erkjennelse av at det er komplekse samfunnsutfordringer som skal løses. Men styringssettet som er valgt for å oppnå målene er svært rigide og gir lite rom for faglig kreativitet, individuelle tilpasninger og skjønn. Det er et politisk veivalg om vi ønsker å måle velferdstjenestenes suksess på grunnlag av telling av tellekanter for tellingas skyld, eller om vi måler suksess ved å vurdere om den enkelte bruker har fått det bedre. Kanskje blir det også billigere om de som har utdannet seg til å jobbe med endringsarbeid, faktisk får jobbe med det i stedet for å pugge standarder for standardiserte samtaler når de skal møte mennesker i all sin forskjellighet.

I jErnas hånd

Gjesteblogginnlegg på Ivar Johansens blogg publisert 10.04.12. "Det er noe ekkelt, Erna Solberg, når vellykka l kvinner med god økonomi mener at tvang og kontroll er den hånda vi skal rekke ut til de mest sårbare blant oss. Som sosialarbeider blir jeg ikke bare sinna på vegne av de brukerne jeg kjenner, som arbeider for å overkomme sine livsutfordringer. Jeg blir også sinna på vegne av de ansatte. Det er ikke slik, Solberg, at de ansatte i NAV deler ut skattepenger uten å bruke fag, lovverk og skjønn. Kontrollregimene som er innført er så strenge allerede at store deler av arbeidsdagen går med til å skrive brev og snakke med brukere om all dokumentasjonen de må skaffe til veie. Deretter skal det følges opp om dokumentasjonen leveres inn før man har rett på bistand til livets opphold. Legemeldinger, utredninger av fysikk og psyke, bankutskrifter, selvangivelser, gjeldspapirer, kvitteringer, regninger, dokumentasjon på antall barn, ekteskap eller samboerskap. Har du en komfyr som virker eller lyver du? Vi tar et hjembesøk! Jo strengere og vanskeligere vi lager slike systemer jo mindre tilgjengelig blir også hjelpen for de som trenger den mest." For å lese resten av gjesteblogginnlegget trykk på lenken til Ivar Johansens blogg: I jErnas hånd

Dere er ferska i å gjøre en god jobb!

FO-kommentar fra Fontene 03/12
Anna-Sabina Soggiu,
AU-medlem

"De blir overraska, stolte og til dels sjenerte disse Nav-ansatte, når vi tar dem i å få til noe bra."

Dere er ferska i å gjøre en god jobb!

Før jul var Mimmi Kvisvik og jeg avbilda reiseklare i Fontene, på jakt etter det kreative og positive sosialfaglige arbeidet i Nav. Vi ba leserne om innspill og var klare for Norgesturné i 2012. Avsparket for turneen er tatt!

Vi har fått inn en rekke forslag til Nav-kontorer rundt om i landet der noen mener at det gjøres godt arbeid. Ansatte, høgskolelektorer, samarbeidende instanser, politikere og tidligere ansatte har meldt ifra om kolleger og kontorer vi kan ferske i å gjøre en god jobb. Vi har kontakta alle og turnéruta er i ferd med å legges fra Finnmark til Oslo.

Brevduer er sendt utover landet med budskap om at vi har hørt at noen gjør en veldig god jobb i Nav. Et av målene med prosjektet er å synliggjøre noe av det gode arbeidet som gjøres, fordi vi tror det har virka demotiverende og uttrøttende på ansatte FOere å jobbe i en reform med en storm av kritikk. Samtidig vet vi at Nav ser forskjellig ut rundt om i landet og at det finnes fornøyde brukere og ansatte. Men effekten av å sende brevduer med budskap om at vi har ferska noen i å gjøre en god jobb hadde vi ikke regna inn i prosjektet. Responsen vi har fått har vært entydig og rørende. De blir overraska, stolte og til dels sjenerte disse Nav-ansatte, når vi tar dem i å få til noe bra. Det oppleves dessverre ikke som om de har hørt det fra hverken FO eller andre for ofte. Døra er åpen, og vi inviteres inn for å se på og lære om ulikt godt arbeid som gjøres.

Det første besøket er gjennomført og jeg vil dele noe en ansatt sa der: «Det handler om å overbevise brukerne om at vi er her for å hjelpe dem». Hun fortalte om å jobbe et sted som har forferdelig dårlig rykte. Mange av de første møtene med brukerne handler derfor om å overbevise de som stikker hodet inn døra om at du vil dem vel og har noe å bidra med.
Og sånn starter mye godt sosialt arbeid. Med å bygge gode relasjoner og allianser med mennesker, som kan bidra til at man får til å starte på gode endringsprosesser sammen. Og kanskje har turneen Mimmi og jeg har lagt ut på ikke så ulikt mål. Det handler om å overbevise både brukere og ansatte om at det går an å få til godt arbeid i Nav og eventuelt inspirere til endringsarbeid der det har gått litt trått.

En gal, gal verden?

Jeg har de siste månedene holdt flere foredrag, både hos ulike FO-avdelinger og ved høgskoler/universiteter, om sosialt arbeid i den nye velferdsstaten. Vi ser at begrepet ”sosial” er i ferd med å forsvinne fra det offisielle språket. Vi har ikke lenger sosialminister, sosialdepartement, sosialdirektorat eller sosialkontor. Forklaringer som kan knyttes til individuelle faktorer fortrenger de mer samfunnsorienterte og sosialfaglige forklaringsmåtene. De siste dagers diskusjoner om utilregnelighet har jeg ikke deltatt i. Jeg har ikke ønsket å ta på meg rollen som psykiater eller jurist. Etter å ha leste gårsdagens kommentar fra Bjørn Hansen i Dagsavisen, så tenker jeg allikevel at noen av mine poenger fra foredragene jeg har holdt kan ha en viss relevans. Jeg kan kun uttale meg som samfunnsdebattant, aldri som jurist eller psykiater. Jeg er fagperson med lang utdanning til feltet jeg har jobbet i; der jeg har arbeidet med brukere med alvorlige psykiske lidelser og brukere med store rusproblemer. Jeg har ikke møtt ABB og jeg har selvsagt ikke lest hele rapporten med vurderinger og begrunnelser. Men jeg har møtt det vi på folkemunne benevner som psykiatrien, jeg har møtt og samarbeidet med psykiatere og jeg kjenner til hvordan deres kunnskaper, virkemidler og forklaringsmodeller på flere områder skiller seg fra mine. Nettopp dette har vært noe av poenget i mine foredrag om hvorfor det sosialfaglige tankegodset ikke må forsvinne i den nye velferdsstaten. Så ja, ta det for det dette er; en sosionoms tanker om sosialt arbeid og viktigheten av tankesettet sosialt arbeid bringer med seg.

Bildet over skal forestille et ansvarsgruppemøte. Det er ikke et spesielt ansvarsgruppemøte med eksisterende personer. Men det kunne vært det og det minner svært mye om flere av de møtene jeg har deltatt i. Møtet finner sted på en akuttpsykiatriskavdeling.

Brukeren ser vi øverst til venstre. Som dere ser så er han tungt medisinert og sover litt i ny og ne. Han er en mann i 30-åra. Det er ikke første gang han er innlagt. Han har bodd i Norge siden han var tenåring. Da kom han hit aleine på flukt fra krig. Han har forsøkt å klare seg på egenhånd. Etter hvert har han begynt å bruke rusmidler for å tåle hverdagen sin. Rusbruken har ført til at han kjenner innsiden av et fengsel. Han har vært en del ganger i akuttpsykiatrien. Der blir han rolig av medisinene han får så han skrives ut ferdigbehandlet etter noen dager. Nå har han hatt psykotiske symptomer igjen, han har oppført seg truende og er innlagt på nytt.

De blå er sjukehusets ansatte. Her har du en ergoterapeut, en sykepleier, en sosionom og en behandlende lege/psykiater. De har ansvar for å behandle hver sin bit av denne mannen. En har stått for samtaler, vurderinger og medisinering. En har delt ut medisinene. En har hatt ansvar for å sjekke ut om han har bolig, penger, familie. En har kanskje vurdert funksjonsevnen ved bruk av GAF.

De lilla er kommunen/bydelen. Hun med alle spørsmålstegnene, det er meg. Jeg representerer sosialkontoret/NAV. Med meg fra bydelen har jeg ei fra det som kan kalles bestillerkontorer i noen kommuner. Det er de som fatter vedtak om oppfølging i regi av kommunen/bydelen. Hun må tenke på penger i møtet. Det må selvsagt vi andre som er der også, men ofte er det ønsker om mye mer oppfølging enn det denne personen kan tillate i forhold til det budsjettet hun er satt til å passe på.

Så her har du oss!
Den behandlende legen/psykiateren tar ordet og sier at mannen er ferdigbehandlet og at han nå er utskrivingsklar etter to ukers innleggelse. Kanskje spør jeg om hva han er behandlet for? Han er behandlet for de rusutløste psykotiske symptomer, svarer den behandlende legen eller psykiateren. Så spør vi kanskje videre om mannen har sluttet å bruke rusmidler på disse to ukene? Dette kan jo være relevant med tanke på at hans psykoser er rusutløste.

Da jeg har brukt dette eksempelet for studenter så har jeg på dette tidspunktet spurt: ”Hva skal være ditt bidrag inn i dette systemet? Hva er sosionomens oppgave og rolle inn i noe slikt som dette?” Flere har svart det samme som jeg ville svart; Helheten! Helheten er det viktigste.

Hvem er denne brukeren? Hva har han med seg av erfaringer i livet? Hva slags utfordringer står han ovenfor? Hvilke ressurser har han? Hva tenker han sjøl om livet sitt, sine problemer og sine evner? Hvilke hjelpemidler har vi i velferdsstaten? Hvilke har vi ikke? Hvordan vil han og naboene hans få det om det er slik at han ruser seg og igjen får psykotiske symptomer? Hva tenker han om at han har truet noen? Er det nok å behandle denne psykosen uten å ta hensyn til konteksten? Hva er konteksten? Er det for eksempel relevant å ta med at mannen har lite nettverk, at han har fått lite omsorg i sin oppvekst, at han har opplevd krig og tap, at han kan norsk relativt dårlig, at han har lite eller ingen tilknytning til arbeidsliv, skole, utdanning? Vil han etter disse to ukene kunne klare å leve livet sitt annerledes enn før innleggelsen? Hva vil han sjøl? Hva er målet hans og hva er rammene og virkemidlene våre for å bistå denne mannen og samfunnet rundt? Helhetssyn er sosionomens styrke!

Hva en rusavhengighet eller en psykisk lidelse er, kommer av og består i kan se forskjellig ut i et medisinsk perspektiv og i et sosialfaglig perspektiv. Mitt ståsted er at begge perspektiver bringer med seg viktig kunnskap og gode virkemidler (eksempelvis medisiner). Men satt på spissen og grovt forenklet; ser vi psykiske lidelser og rusavhengighet som rent medisinske utfordringer så vil behandlingen være medisinsk. Bolig, økonomi, nettverk vil ses på som praktiske elementer som må være på plass for at pasienten skal ha en mest mulig stabil livssituasjon slik at medisineringen gir god effekt. Ser man psykiske lidelser og rusavhengighet som symptomer på den konteksten en person har levd i og lever i vil det å arbeide med behandling (ikke bare medisinsk), boligsosialt arbeid, nettverksarbeid og fattigdom være selve metoden for at brukeren skal overkomme sine sosiale problemer.

I et slikt møte kan ikke jeg, i motsetning til den behandlende legen eller psykiateren, velge bare å se på symptomer som nå er medisinert bort. Igjen forenklet. Uansett, sosialt arbeids- metode kan ses på som en form for praktiserende sosiologi. Metoden retter seg mot individ-, gruppe og samfunn der ingen av delene kan ses på uten hverandre. Skal denne mannen leve sammen med andre i et samfunn så er det for snevert bare å se på den delen som viser fram at de psykotiske symptomene nå er behandlet medisinsk. Jeg kan ikke bare se på delene; jeg må se på hele mennesket i den konteksten det står i.

Om vi tar med oss konteksten rundt når vi ser på ABB, mener jeg som Bjørn Hansen og flere med ham at vi kan se at flere mennesker deler ABBs tanker om Eurabia. Flere mener at det foregår en krig i Europa, muslimer ses på som krigere og terrorister. Vi kan velge å avskrive det som tomme konspirasjonsteorier, eller vi kan ta dem på alvor. Psykiske lidelser og symptomer er aldri kontekstløse.

Jeg har jobbet med flere brukere som er født i andre land enn Norge. Jeg har møtt brukere som har fått liknende diagnoser som ABB. Noen av disse har ikke et forhold til begreper som psykiske lidelser. For noen benevnes det som å være besatt av onde ånder. I sine familier og i de landsbyene de har kommet fra, forstår man deres adferd slik. Hvis noen oppfører seg tilstrekkelig utenfor de normene de andre klarer å holde seg innenfor, så kan det være fordi de er besatt. I en vestlig kontekst kan vi forstå normbrytende adferd som psykiske lidelser. Vi kan også forstå tanker om å være besatt av onde ånder som uttrykk for psykisk lidelser. Som ikke-religiøs er det fristende for meg å tenke mye rart om folks tro på høyere makter. For meg virker det rart å legge sin lit til at høyere, usynlige makter påvirker mitt liv før jeg fødes, mens jeg lever og etter min død. Men jeg ser ikke på dette som symptomer på psykiske lidelser. For i den konteksten, der flere millioner mennesker tenker noen av de samme tankene (sjøl om jeg ikke gjør det) så er ikke dette å avskrive som galskap. Det er det kanskje heller ikke når brukere jeg har møtt, som er født i en annen kontekst enn meg, ser sin adferd som uttrykk for at de må være besatt av onde ånder når de gjør (i sine egne øyne) så dramatiske handlinger som å bruke rusmidler. Fra mitt ståsted så henger deres adferd sammen med samfunnet rundt, deres oppdragelse, livet de har levd og lever, deres økonomi, deres muligheter osv osv. Og fra et medisinsk ståsted så henger kanskje deres adferd sammen med deres diagnose.

Til sist vil jeg, som jeg sa i innledningen, understreke at jeg ikke påtar meg rollen som psykiater. Jeg sitter på ingen måte inne med den kunnskapen de besitter. Men jeg har kanskje et annet tankesett som baserer seg på mine kunnskaper og mine erfaringer. I min kontekst er helheten essensiell for å forstå andre menneskers handlinger. Helheten er også essensiell når jeg skal forstå og finne løsninger for hvordan vi som samfunn skal håndtere handlinger som er definert som uønskede av flertallet av oss.

Sosialarbeidere reis dere!

Det er ikke noe å legge skjul på at jeg har savna å jobbe med rusavhengige etter at jeg ble valgt inn i forbundsledelsen i FO. Ikke fordi jeg mistrives med å jobbe med politikk. Jobben min nå er en drøm, som jeg egentlig hadde lagt fra meg for noen år siden da jeg sluttet å engasjere meg i politisk ungdomsorganisasjon. Da jeg ble valgt inn i forbundsledelsen på FO-Kongressen i Trondheim, var jeg så oppspilt at jeg nesten ikke kunne vente med å sette i gang i januar 2011. Første repskap i LO var jeg nær ved å grine fordi jeg syntes det var så stas at jeg fikk være med der. Følte meg nok veldig som ei enkel jente fra Grønnland som hadde fått tråkke inn på en arena der de store gutta holder hus. Årets konflikter til tross så er jeg fortsatt andektig ved tanken på at jeg får lov til å jobbe med de politiske sakene jeg virkelig brenner for i mitt daglige virke. Fattigdomsbekjempelse, ruspolitikk, likestillings- og diskrimineringspolitikk og mye mer. Det er nesten ikke til å tro. Når 2011 avsluttes så har jeg besøkt 10 FO-avdelinger og jeg gleder meg til nye invitasjoner i 2012. Gjerne til dere jeg ikke har vært hos enda, men også en tur tilbake til (gamle kjente) kamerater jeg allerede har vært hos. Prosjektet (Det positive NAVet) som presenteres i det nye nummeret av Fontene (som snart ligger i postkassa deres) setter starten for Mimmi og Anna-Sabinas Norgesturne 2012. Jeg dukker nok opp flere steder i løpet av 2012 så vær på utkikk!

Men tilbake til de rusavhengige. Jeg har savna å jobbe i rusomsorgen. Jeg mener at både brukere og ansatte der har en egen sjarme som man sjelden finner andre steder. Sjargongen, tempoet, kreativiteten, i det hele tatt. Det er noe eget, litt magisk over det som jeg sliter med å sette ord på. Når jeg første gang satte beina inn i Thereses Hus for å være i praksis som sosionomstudent ,så kjentes det som om jeg hørte hjemme der. Moren min har skrevet en mastergrad om ”Arbeidsglede hos sosialarbeidere i rusfeltet”. Informantene i studien har jobbet som sosialarbeidere i rusfeltet i mange år. De fikk sjøl anledning til å definere hva de mener arbeidsglede er. De beskriver da situasjoner hvor de blir så opptatt av brukerne at de glemmer seg sjøl, pauser og lunsj. En av informantene beskriver på denne måten hvorfor han/hun finner jobben i rusfeltet meningsfull: ”Og så hadde jeg en tro på at jeg hadde verdens viktigste jobb. Det var sikkert ikke sant, antagelig så var det verdens mest uviktige jobb, sett i samfunnsmessig perspektiv, men jeg opplevde at den var verdens viktigste!” (Soggiu 2011). Dette kjenner jeg meg igjen i. Og kanskje skiller ikke dette seg fra annet sosialt arbeid på akkurat dette punktet. At vi jobber med mennesker som på mange måter er så utstøtt at det ses på som uviktig å gjøre den jobben vi gjør som sosialarbeidere. Det ligger jo i en slags verdsettingsdiskriminering. Vi jobber med utstøtte og sårbare grupper og verdsettes deretter. Vi kjenner nok litt på kroppen den utstøtninga som de kjenner. Jo mer individualisert den enkeltes problemer forklares jo mer individualiserte løsninger ses det etter. Som enkel medisinering, korttidsbehandling osv osv. ” Ta av deg hjelmen og skaff deg en jobb, klar deg sjøl, samfunnet har ikke skylda, det er det den enkelte som har !”

Fortsatt utgjør de sosialfaglige ansatte den største andelen av de ansatte i rusomsorgen totalt sett. Men jeg er bekymra for at det sosialfaglige fokuset har blitt redusert, og derfor får mindre plass enn før. Astrid Skretting skriver i en artikkel i tidsskriftet Fortid 2010 nr. 4:

"I de senere år har vi så vært vitne til at sykdomsforklaringer på misbruksutvikling har fått stadig større plass, noe som igjen har ført til at medisinske hjelpetiltak mer eller mindre er i ferd med å fortrenge de sosialfaglige."

Hvis vi ser for oss at de medisinske perspektivene overstyrer dagens rusomsorg, så mister vi noe vi hadde tidligere. De samfunnsorienterte, sosialfaglige perspektivene og metodene. De perspektivene som tok utgangspunkt i at det kunne finnes forklaringer i samfunnsstrukturen, og ikke bare inne i det enkelte individs hode, som var årsaken til at man rusa seg. Vi vet at det er en overhyppighet av rusbruk i de fattigste samfunnslagene. Slipper ikke samfunnet litt billig unna om det er slik at vi finner årsakene til problemer inne i individet og deretter forsøker å medisinere bort problemene?

Jeg mener at rettighetsvernet og oppjusteringen av det helsefaglige fokuset og kompetansen i rusomsorgen har vært nyttig og viktig. Men i kampen om definisjonsmakt ser det ut til at sosialfaget er presset ut og bort. Pendelen svinger fram og tilbake, men nå er pendelen hos individet versus fellesskapet hva gjelder fordeling av ansvar og skyld.Dette ser vi også på andre arenaer i samfunnet der de mer samfunnsorienterte og sosiale forklaringsmodellene fortrenges av de mer individualiserte.

Igjen tilbake til mitt savn til rusfeltet. Forrige uke hadde jeg den glede av å besøke RIO (Rusmisbrukernes interesseorganisasjon). Savnet dempa seg noe da. Jeg møtte folk med kraft, engasjement og pågangsmot, masse kreative tanker og ikke minst den språklige sjargongen jeg har savna. Det å si ting veldig direkte, rett ut, spade for en spade osv osv. De sa at de savna sosialarbeiderne og sånn sett ble jo dette for meg kjærlighet ved første blikk. Her gikk jeg rundt, og savna den gamle jobben. Tar kontakt med en brukerorganisasjon for å få innspill til utvikling av ruspolitikken, så møter jeg folk som savner sosialarbeidere. Mer perfekt kunne det ikke blitt! ”Sosialarbeidere reis dere!” sa de. Og nå går oppfordringen videre til dere som måtte lese dette.

Altså, sosialt arbeids mandat ligger i sosiale problemer. Sosialt arbeid oppsto for å påpeke og avhjelpe og endre vilkåra som gjør at noen støtes ut av samfunnet. Men det er ikke alltid et like populært virke. Vi får kanskje ikke anerkjennelse servert på gullfat, men motstanden mot oss og sosialt arbeid har vært der hele tida. Det er derfor vi oppsto. Vi oppsto for å stå opp for og sammen med noen andre og for å endre samfunnsbetingelsene til de som faller utafor. I våre hoder er dette nobelt, i andres hoder er dette tull. Folk får klare seg sjøl! Til mer individuelt vi forklarer årsakene til folks problemer, til mindre fortjener de hjelp fra sosialarbeidere. Men sosialarbeiderne oppsto i nettopp ei slik tid. Da man syntes det var folks egen skyld at de ikke klarte seg. Pendelen har svingt fram om tilbake mange ganger siden 1800-tallet. Mellom dikotomien individ og felleskap. Nå er vi kanskje der hvor vi vipper mest mot individ. Sosialt arbeid oppsto ikke på grunn av velferdsstaten i Norge. Vi oppsto på grunn av sosiale problemer og har derfor jobba i velferdsstaten fordi det var et naturlig sted for oss å være. Men sosialt arbeid er ikke til for velferdsstaten. Sosialarbeidere er til for å løse sosiale problemer. Uansett hva man kaller problemene og årsakene til dem, så lenge det eksisterer noe som ligner på sosiale problemer så har vi en jobb å gjøre!

Mer kake i FO?

For ei uke sida fulgte jeg gullrekka på tv fra et slags ”slumber party” på Sundvollen hotell. Personlig fulgte jeg store deler av Skavlan gjemt bak ei pute. Jeg kan avsløre at det gjaldt den delen av programmet som omhandla en kunstners forhold til skatt og paranoide forestillinger om staten og pressen. Da en dårlig og litt slemmere versjon av Legolas entra scenen, med en apell til justisministeren om ikke å straffe kunstneren, var jeg ekstremt takknemlig for at jeg var vitne til galskapen sammen med ”slumber partyet”. De bekrefta min oppfatning av virkeligheten, dette var absurd. Denne delen av gullrekka har egentlig ikke noe med dette blogginnlegget å gjøre, men jeg har verka etter å kommentere det i den uka som har gått.

Derimot var Maud Olofsson, som også besøkte Skavlan, en rein fornøyelse. På slitsom svorsk forsøkte Skavlan å smelte inn en naturlig overgang til samtalen med den avgåtte lederen av Centerpartiet i Sverige, ved å snu seg fra Therese Johaug og si: Den neste gjesten er også vokst opp på gård. Så brukte han noen minutter på å snakke om kyr. Resten av samtalen med Olofsson hadde høyere standard, kanskje mest takket være henne. Høydaren var hennes lange anekdoter om Berlusconis store, mannlige ego. Fabelaktig og bør ses dersom du ikke har fått det med deg allerede.
(http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/279859/)

Hun snakket varmt om kunsten å inngå kompromisser Olofsson; kjent som regjeringskoalisjonens mor. ”Det fineste i et demokrati er når man klarer å skape kompromisser.” Hun fortatte med å fortelle at det er lett å hylle de som alltid står på det samme og nekter å inngå kompromiss. Men de kommer ingen vei og får utretta lite. Skal man få ting til å skje må man kompromisse og lytte til hverandre. Det er det som fører saken framover.

Essensen i det Olofsson framheva, handler om kunsten å forhandle. I forhandlinger er man avhengige av gode kort på hånda,som tunge argumenter, evnen til å gi noe for å få noe annet, samt tillit fra den man forhandler med. Tillit er en viktig ingrediens i alt relasjonelt arbeid og det kan være skjørt. Opplever motparten i forhandlingene at du ikke er til å stole på er tilliten brutt og alt kan skje. Ingen regler gjelder lenger.

Uredde Stemmer er navnet på FOs prosjekt for å løfte det politiske påvirkningsarbeidet i kongressperioden. På mange måter klinger navnet bra, men på en annen side kan det misforstås. Det å være uredd handler ikke alltid om å bruke faner, flagg og ropert (sitat Mimmi Kvisvik, Fontene nett, http://www.fontene.no/nyheter/article5761137.ece). Noen ganger er det tid for samtaler i lukkede rom, sier Kvisvik. Og her er du nok ganske enig med Olofsson, Mimmi. For noen ganger er det viktig å bruke list, jobbe jevnt og trutt, samle gode kort på hånda og både gi og ta i forhandlinger. Vurdere kortene man har på hånda oppimot hva man kan oppnå. Slikt arbeid er en av hovedingrediensene i Uredde Stemmers verktøykasse for politisk påvirkningsarbeid (http://www.fo.no/uredde-stemmer/category809.html). Målet er jo ikke bare å synliggjøre noe, målet er jo å faktisk å komme nærmere de visjonene vi har.

En annen viktig ingrediens i politisk påvirkningsarbeid er feiring av små seire underveis. Sjøl om du ikke nådde helt opp med kompromisset så er du litt nærmere målet. Du ga litt, men fikk litt også. Det må feires. KAKE!, roper prosjektleder for Uredde Stemmer, Karoline Bakka Hjertø.

Så nå er det tid for kake og klapp på skulderen. FO har jobba mye på ulike måter for å påvirke Kunnskapsdepartementet i den retninga vi ønsker at Stortingsmeldinga skal ta. Statsråden la opp til en åpen prosess som ga mange ulike aktører mulighet til å bruke sin stemme inn i arbeidet med meldinga. De som ikke har sagt noe nå, får nesten angre for her har døra stått åpen i mange måneder.

Men for FO er det ikke bare feiringens tid, men også kompromissenes tid. Konstruksjonen FO, der tre profesjoner og en` yrkesgruppe har samla seg, er og blir en øvelse i kompromiss. Saken jeg referer til har dratt og slitt i organisasjonen og det er på tide at den landes. I framtida håper jeg på at slike forhandlinger kan avsluttes raskere. Det handler om å gi og ta. Det handler om å vurdere hvilke kort man har på hånda, hvordan man kan komme videre og hva som er mulig å oppnå. Fellesskapet FO handler om å orientere seg sammen for å bli en sterkere stemme. Den lille familien FO er en liten del av den store slekta LO. LO er en svær konstruksjon av ulike interesser der de ulike familiene må forhandle for å bli en sterk slekt sammen. Det å orientere seg sammen i en prosess der man gir og tar vil sannsynligvis gi flere sterke kort på hånda og derigjennom gevinster. På den måten spises det nok mer kake i LO enn i FO aleine. Men jeg håper at det også kan bli flere fireetasjes kaker i FO i tida framover.

Ta trollet ut i sola så sprekker det!

Nå om dagen er jeg mest engasjert i debatten om et inkluderende og mangfoldig samfunn, jeg følger valget med spenning og jeg jobber med alle de spennende oppgavene jeg har i FO; sosialfag i NAV, utdanningspolitikk, kvinnepolitikk og mye mer. Dessverre er det akkurat nå noe som stjeler fokuset og som har stjålet mange, mange dager fra meg før. Derfor forteller jeg denne historien. I et håp om at trollet sprekker i sola.

Jeg er lite glad i offerrollen og når jeg forteller dette er jeg redd for stemplinger. Både stempel som en som forsøker å skaffe seg sympati, et offer for menns vold og flere andre stempel. Mest av alt er jeg redd for at handlinger som har blitt gjort mot meg skal bli mitt stempel mer enn de handlingene jeg sjøl gjør, som gjør meg til meg. Men jeg tror allikevel at denne historien er nødvendig.

Faren min er ingen snill mann. Han slo mamma fra han møtte henne til de ble skilt når jeg var rundt 18 år gammel. Han slo også meg. Hjemmet mitt var fylt at frykt og terror. Mamma anmeldte forholdet og jeg vitnet om familievolden i 2 rettssaker. I den første ble han dømt både til fengsel og til erstatning til mamma. Han anket. I den andre rettsaken fant retten at det ikke forelå bevis for vold innenfor de siste årene før anmeldelse, men foreldelsesfristen for erstatning var ikke like kort. I dommen sto det at retten fant ham skyldig og dermed ble han dømt til å betale erstatning. Jeg har sjøl fått voldsoffererstatning på grunn av vold mot meg. Som mange andre kvinner som har levd med vold, opplever jeg dessverre ikke at volden lar seg stoppe ved hjelp av politi, hemmelig adresse, alarm eller andre virkemidler. Disse mennene har en agenda og de har krefter til å fortsette, fortsette og fortsette.

Jeg har forsøkt hemmelig telefonnummer, mobbesperring på telefonen, bo på andre adresser enn jeg er registrert. Men han finner meg alltid. Fra jeg var 18-19 år fram til i dag har han med jevne mellomrom kontaktet meg hjemme, på skole, på jobb, på telefon, på mail, på facebook osv. Når jeg har sperret ham så ber han andre kontakte meg. Han er god på å skaffe seg sympati og plassere skyld alle andre steder enn hos seg sjøl. De er ofte gode på manipulering disse små mennene som må bruke vold og trusler der andre bruker ord.

Som en del av forbundsledelsen i FO skulle jeg ofte ønske at vi fikk mye mer mediedekning på våre saker enn det vi gjør. Men sjøl om vi ikke er i offentligheten så mye som jeg skulle ønske, er jeg etter at jeg ble valgt inn en mye mer offentlig person enn jeg var. Det er vanskeligere å gjemme seg nå enn før. Det betyr at denne mannen nå har flere muligheter til å plage meg. Hyppigheten på henvendelser har eskalert. I går kveld fikk jeg en melding fra en bystyrepolitiker han hadde kontaktet med budskap om å videresende en melding. Han er selvsagt lur nok til ikke å true med vold skriftlig, men budskapet er alltid det samme; jeg veit hvor du er, jeg veit hva du gjør, jeg følger med og jeg har kontroll. Og hva oppnår han så med dette? Jeg blir redd! Jeg blir redd for at han skal finne meg, slå meg og true meg. Jeg blir redd for at han skal finne opp historier om meg, skaffe seg sympati og ødelegge mitt omdømme. Jeg blir redd for at handlinger som har blitt utført mot meg skal bli det eneste folk ser når de møter meg. Jeg er ikke handlingene hans, jeg er ikke et voldsoffer. Jeg er Anna-Sabina med alle de tingene som er viktig for meg. Han er ikke viktig for meg, men har forsøker å gjøre seg viktig. Han stjeler dager fra meg og jeg har dårlig tid med å få stoppet det. Livet er for kort!

Så til de av dere han kan komme til å kontakte. Gi ikke denne mannen oppmerksomhet! Jeg har forsøkt å tie ham i hjel, men da plager han andre rundt meg. La ikke denne mannen stjele oppmerksomhet eller dager fra dere. Han har fått mange nok.

Min største frykt har mange ganger vært at dette skulle komme ut. At han skulle dumme meg ut offentlig. Slik er det ofte for kvinner som er utsatt for vold. Vi skammer oss. Men nå er trollet ute i sola og forhåpentligvis slår det sprekker og dør.

Anna-Sabina