Oss studentene!

Gjesteblogger Kyle Tsigakis

Jeg er født sørlending og oppvokst i Vennesla. Gått tre år med drama på videregående skole i Kristiansand før Sosialt Arbeid trakk meg nordover til bartebyen; Bedre kjent som Trondheim. Ved siden av studiene prioriteres venner, trening og cafélivet samt diverse verv jeg har klart å trykke ned i ansvarssekken. Sitter blant annet som medlem av politisk ledelse av FO-Studentene, studentorganiseringen i Fellesorganisasjonen(FO). Jeg jobber i dag som assistent ved Avlastningstjenesten for barn og unge i Trondheim Kommune.

Som sosionomstudent rett fra videregående kunne jeg ikke vært stoltere av valget mitt. En halvtime ut i første forelesning kom setningen som fikk all tvil til å renne bort som vann i tørr jord: ”Man skal ikke definere en person ut ifra egenskapene den uttrykker, men situasjonen han eller hun er i; En aggressiv person er kanskje ikke aggressiv, men heller defensiv i en ukomfortabel situasjon.” På det tidspunktet glødet ansiktet mitt opp og jeg kunne konstatere en ting: Dette er min fremtid. 

Nå om dagen bruker vi studenter mye tid på å kartlegge pensumlistene, kjøpe inn bøker, lese oss opp til forelesningene, innrede våre nye hybler, planlegge høsten og ikke minst vurderer vi hvor mye vi må og kan jobbe i løpet av høsten. Vi må ha råd til å leve, men også tid til å studere. 

Selv har jeg også andre ting i hodet som er vel så viktig, for meg. Jeg har verv å tenke på, jeg må få tid til trening, jeg prioriterer venner og jeg må huske å spise. Ja, det er ofte det skjer at jeg kommer hjem etter en lang dag, kommer på at jeg kun spiste et par brødskiver til frokost og finner ut at jeg ikke har kjøpt noe innhold til kjøleskapet denne uken. Hva blir resultatet? Jo: pasta. 

Selv etter et år ute av mors rede blir man bevisst sine manglende innarbeidede rutiner som foreldre og foresatte tidligere har stått for. Det første året er ikke en tid for å ta opp andres rutiner, men å bygge sine egne. Fortsatt nå, fjorten måneder etter, har jeg fortsatt ikke bygget opp noen særlig bærekraftige rutiner på alt som trengs av arbeidsoppgaver. Enn dog har jeg god tid. Jeg er tross alt ”bare” tjue år. 

Det ligger mye ansvar i det å være sosionomstudent. Vi har en pensumliste som beskriver over 5000 sider i fagbøker som vi må lese.  Jo mindre vi leser, jo mindre av det teoretiske har vi i grunn når vi snart kommer ut i arbeidslivet og skal jobbe med brukere. Teori som skal hjelpe oss til å yte vårt beste for å gi brukerne et verdig og best mulig tilbud. Allikevel så må vi også tenke og prioritere. Det vi leser må vi kunne huske eller binde til andre ting for at det skal ha noen nytte for oss. 

Hver og en som blir uteksaminert vil være en unik sosionom. Hver med sine interesser og hver med sine styrker. Både livserfaringsmessig, teoretisk- og egenskapsmessig. Jeg vet godt at det ikke er alle i min klasse som vil drive med miljøterapi innen rusproblematikk og skole. Det er mine interesser. Andre vil kanskje ha interesse for psykiatri, eldreomsorg, arbeids- og velferdsetaten, saksbehandling etc. Vi vil bli sosionomer med styrke i det vi er interessert i og har lest ekstra godt på. Det er det som driver oss til å fortsette. 

Det er noe som er veldig interessant når det kommer til sosialarbeiderutdanningene og det er motivasjonen for å gå den. Jeg har snakket med mange om hvorfor de har valgt nettopp et slikt studie. Alle hadde de en fellesnevner. De ville endre noe som dem selv opplevde som galt. En urettferdighet i samfunnet eller en hendelse som kunne vært avverget hadde sosialarbeidere kunnet vært der for å gi rett støtte. 

Selv er min motivasjon å gå inn i skolen for å kunne være en støtte for dem som trenger det mest. Min barndom var ikke spesielt lett. Jeg hadde et veldig lite sosialt nettverk og gikk mye for meg selv. På et tidspunkt, mot slutten av barneskolen, hadde jeg sagt noe til min mor som setter det hele i perspektiv: ”Jeg liker skolen... jeg skulle bare ønske det ikke var friminutt…”. En tanke jeg selv mener ingen 11 åring, eller noen andre, skal gå rundt med. En tanke jeg vil være med på å forebygge. 

Jeg er stolt over min nåtid. Jeg er stolt over min kommende fremtid. Jeg begynner å få en sterk tilknytning til faget mitt og jeg begynner å få et vagt overblikk over mine muligheter for resten av mitt liv. Det har vært tusener før meg og det vil med stor sannsynlighet komme tusener etter. For alle kan jeg ikke snakke, men jeg mener å tro at jeg snakker for alle nåværende sosionomstudentene når jeg sier dette: 

Vi vil utgjøre en forskjell! 

Mer kake i FO?

For ei uke sida fulgte jeg gullrekka på tv fra et slags ”slumber party” på Sundvollen hotell. Personlig fulgte jeg store deler av Skavlan gjemt bak ei pute. Jeg kan avsløre at det gjaldt den delen av programmet som omhandla en kunstners forhold til skatt og paranoide forestillinger om staten og pressen. Da en dårlig og litt slemmere versjon av Legolas entra scenen, med en apell til justisministeren om ikke å straffe kunstneren, var jeg ekstremt takknemlig for at jeg var vitne til galskapen sammen med ”slumber partyet”. De bekrefta min oppfatning av virkeligheten, dette var absurd. Denne delen av gullrekka har egentlig ikke noe med dette blogginnlegget å gjøre, men jeg har verka etter å kommentere det i den uka som har gått.

Derimot var Maud Olofsson, som også besøkte Skavlan, en rein fornøyelse. På slitsom svorsk forsøkte Skavlan å smelte inn en naturlig overgang til samtalen med den avgåtte lederen av Centerpartiet i Sverige, ved å snu seg fra Therese Johaug og si: Den neste gjesten er også vokst opp på gård. Så brukte han noen minutter på å snakke om kyr. Resten av samtalen med Olofsson hadde høyere standard, kanskje mest takket være henne. Høydaren var hennes lange anekdoter om Berlusconis store, mannlige ego. Fabelaktig og bør ses dersom du ikke har fått det med deg allerede.
(http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/279859/)

Hun snakket varmt om kunsten å inngå kompromisser Olofsson; kjent som regjeringskoalisjonens mor. ”Det fineste i et demokrati er når man klarer å skape kompromisser.” Hun fortatte med å fortelle at det er lett å hylle de som alltid står på det samme og nekter å inngå kompromiss. Men de kommer ingen vei og får utretta lite. Skal man få ting til å skje må man kompromisse og lytte til hverandre. Det er det som fører saken framover.

Essensen i det Olofsson framheva, handler om kunsten å forhandle. I forhandlinger er man avhengige av gode kort på hånda,som tunge argumenter, evnen til å gi noe for å få noe annet, samt tillit fra den man forhandler med. Tillit er en viktig ingrediens i alt relasjonelt arbeid og det kan være skjørt. Opplever motparten i forhandlingene at du ikke er til å stole på er tilliten brutt og alt kan skje. Ingen regler gjelder lenger.

Uredde Stemmer er navnet på FOs prosjekt for å løfte det politiske påvirkningsarbeidet i kongressperioden. På mange måter klinger navnet bra, men på en annen side kan det misforstås. Det å være uredd handler ikke alltid om å bruke faner, flagg og ropert (sitat Mimmi Kvisvik, Fontene nett, http://www.fontene.no/nyheter/article5761137.ece). Noen ganger er det tid for samtaler i lukkede rom, sier Kvisvik. Og her er du nok ganske enig med Olofsson, Mimmi. For noen ganger er det viktig å bruke list, jobbe jevnt og trutt, samle gode kort på hånda og både gi og ta i forhandlinger. Vurdere kortene man har på hånda oppimot hva man kan oppnå. Slikt arbeid er en av hovedingrediensene i Uredde Stemmers verktøykasse for politisk påvirkningsarbeid (http://www.fo.no/uredde-stemmer/category809.html). Målet er jo ikke bare å synliggjøre noe, målet er jo å faktisk å komme nærmere de visjonene vi har.

En annen viktig ingrediens i politisk påvirkningsarbeid er feiring av små seire underveis. Sjøl om du ikke nådde helt opp med kompromisset så er du litt nærmere målet. Du ga litt, men fikk litt også. Det må feires. KAKE!, roper prosjektleder for Uredde Stemmer, Karoline Bakka Hjertø.

Så nå er det tid for kake og klapp på skulderen. FO har jobba mye på ulike måter for å påvirke Kunnskapsdepartementet i den retninga vi ønsker at Stortingsmeldinga skal ta. Statsråden la opp til en åpen prosess som ga mange ulike aktører mulighet til å bruke sin stemme inn i arbeidet med meldinga. De som ikke har sagt noe nå, får nesten angre for her har døra stått åpen i mange måneder.

Men for FO er det ikke bare feiringens tid, men også kompromissenes tid. Konstruksjonen FO, der tre profesjoner og en` yrkesgruppe har samla seg, er og blir en øvelse i kompromiss. Saken jeg referer til har dratt og slitt i organisasjonen og det er på tide at den landes. I framtida håper jeg på at slike forhandlinger kan avsluttes raskere. Det handler om å gi og ta. Det handler om å vurdere hvilke kort man har på hånda, hvordan man kan komme videre og hva som er mulig å oppnå. Fellesskapet FO handler om å orientere seg sammen for å bli en sterkere stemme. Den lille familien FO er en liten del av den store slekta LO. LO er en svær konstruksjon av ulike interesser der de ulike familiene må forhandle for å bli en sterk slekt sammen. Det å orientere seg sammen i en prosess der man gir og tar vil sannsynligvis gi flere sterke kort på hånda og derigjennom gevinster. På den måten spises det nok mer kake i LO enn i FO aleine. Men jeg håper at det også kan bli flere fireetasjes kaker i FO i tida framover.

Ta trollet ut i sola så sprekker det!

Nå om dagen er jeg mest engasjert i debatten om et inkluderende og mangfoldig samfunn, jeg følger valget med spenning og jeg jobber med alle de spennende oppgavene jeg har i FO; sosialfag i NAV, utdanningspolitikk, kvinnepolitikk og mye mer. Dessverre er det akkurat nå noe som stjeler fokuset og som har stjålet mange, mange dager fra meg før. Derfor forteller jeg denne historien. I et håp om at trollet sprekker i sola.

Jeg er lite glad i offerrollen og når jeg forteller dette er jeg redd for stemplinger. Både stempel som en som forsøker å skaffe seg sympati, et offer for menns vold og flere andre stempel. Mest av alt er jeg redd for at handlinger som har blitt gjort mot meg skal bli mitt stempel mer enn de handlingene jeg sjøl gjør, som gjør meg til meg. Men jeg tror allikevel at denne historien er nødvendig.

Faren min er ingen snill mann. Han slo mamma fra han møtte henne til de ble skilt når jeg var rundt 18 år gammel. Han slo også meg. Hjemmet mitt var fylt at frykt og terror. Mamma anmeldte forholdet og jeg vitnet om familievolden i 2 rettssaker. I den første ble han dømt både til fengsel og til erstatning til mamma. Han anket. I den andre rettsaken fant retten at det ikke forelå bevis for vold innenfor de siste årene før anmeldelse, men foreldelsesfristen for erstatning var ikke like kort. I dommen sto det at retten fant ham skyldig og dermed ble han dømt til å betale erstatning. Jeg har sjøl fått voldsoffererstatning på grunn av vold mot meg. Som mange andre kvinner som har levd med vold, opplever jeg dessverre ikke at volden lar seg stoppe ved hjelp av politi, hemmelig adresse, alarm eller andre virkemidler. Disse mennene har en agenda og de har krefter til å fortsette, fortsette og fortsette.

Jeg har forsøkt hemmelig telefonnummer, mobbesperring på telefonen, bo på andre adresser enn jeg er registrert. Men han finner meg alltid. Fra jeg var 18-19 år fram til i dag har han med jevne mellomrom kontaktet meg hjemme, på skole, på jobb, på telefon, på mail, på facebook osv. Når jeg har sperret ham så ber han andre kontakte meg. Han er god på å skaffe seg sympati og plassere skyld alle andre steder enn hos seg sjøl. De er ofte gode på manipulering disse små mennene som må bruke vold og trusler der andre bruker ord.

Som en del av forbundsledelsen i FO skulle jeg ofte ønske at vi fikk mye mer mediedekning på våre saker enn det vi gjør. Men sjøl om vi ikke er i offentligheten så mye som jeg skulle ønske, er jeg etter at jeg ble valgt inn en mye mer offentlig person enn jeg var. Det er vanskeligere å gjemme seg nå enn før. Det betyr at denne mannen nå har flere muligheter til å plage meg. Hyppigheten på henvendelser har eskalert. I går kveld fikk jeg en melding fra en bystyrepolitiker han hadde kontaktet med budskap om å videresende en melding. Han er selvsagt lur nok til ikke å true med vold skriftlig, men budskapet er alltid det samme; jeg veit hvor du er, jeg veit hva du gjør, jeg følger med og jeg har kontroll. Og hva oppnår han så med dette? Jeg blir redd! Jeg blir redd for at han skal finne meg, slå meg og true meg. Jeg blir redd for at han skal finne opp historier om meg, skaffe seg sympati og ødelegge mitt omdømme. Jeg blir redd for at handlinger som har blitt utført mot meg skal bli det eneste folk ser når de møter meg. Jeg er ikke handlingene hans, jeg er ikke et voldsoffer. Jeg er Anna-Sabina med alle de tingene som er viktig for meg. Han er ikke viktig for meg, men har forsøker å gjøre seg viktig. Han stjeler dager fra meg og jeg har dårlig tid med å få stoppet det. Livet er for kort!

Så til de av dere han kan komme til å kontakte. Gi ikke denne mannen oppmerksomhet! Jeg har forsøkt å tie ham i hjel, men da plager han andre rundt meg. La ikke denne mannen stjele oppmerksomhet eller dager fra dere. Han har fått mange nok.

Min største frykt har mange ganger vært at dette skulle komme ut. At han skulle dumme meg ut offentlig. Slik er det ofte for kvinner som er utsatt for vold. Vi skammer oss. Men nå er trollet ute i sola og forhåpentligvis slår det sprekker og dør.

Anna-Sabina