Oss studentene!

Gjesteblogger Kyle Tsigakis

Jeg er født sørlending og oppvokst i Vennesla. Gått tre år med drama på videregående skole i Kristiansand før Sosialt Arbeid trakk meg nordover til bartebyen; Bedre kjent som Trondheim. Ved siden av studiene prioriteres venner, trening og cafélivet samt diverse verv jeg har klart å trykke ned i ansvarssekken. Sitter blant annet som medlem av politisk ledelse av FO-Studentene, studentorganiseringen i Fellesorganisasjonen(FO). Jeg jobber i dag som assistent ved Avlastningstjenesten for barn og unge i Trondheim Kommune.

Som sosionomstudent rett fra videregående kunne jeg ikke vært stoltere av valget mitt. En halvtime ut i første forelesning kom setningen som fikk all tvil til å renne bort som vann i tørr jord: ”Man skal ikke definere en person ut ifra egenskapene den uttrykker, men situasjonen han eller hun er i; En aggressiv person er kanskje ikke aggressiv, men heller defensiv i en ukomfortabel situasjon.” På det tidspunktet glødet ansiktet mitt opp og jeg kunne konstatere en ting: Dette er min fremtid. 

Nå om dagen bruker vi studenter mye tid på å kartlegge pensumlistene, kjøpe inn bøker, lese oss opp til forelesningene, innrede våre nye hybler, planlegge høsten og ikke minst vurderer vi hvor mye vi må og kan jobbe i løpet av høsten. Vi må ha råd til å leve, men også tid til å studere. 

Selv har jeg også andre ting i hodet som er vel så viktig, for meg. Jeg har verv å tenke på, jeg må få tid til trening, jeg prioriterer venner og jeg må huske å spise. Ja, det er ofte det skjer at jeg kommer hjem etter en lang dag, kommer på at jeg kun spiste et par brødskiver til frokost og finner ut at jeg ikke har kjøpt noe innhold til kjøleskapet denne uken. Hva blir resultatet? Jo: pasta. 

Selv etter et år ute av mors rede blir man bevisst sine manglende innarbeidede rutiner som foreldre og foresatte tidligere har stått for. Det første året er ikke en tid for å ta opp andres rutiner, men å bygge sine egne. Fortsatt nå, fjorten måneder etter, har jeg fortsatt ikke bygget opp noen særlig bærekraftige rutiner på alt som trengs av arbeidsoppgaver. Enn dog har jeg god tid. Jeg er tross alt ”bare” tjue år. 

Det ligger mye ansvar i det å være sosionomstudent. Vi har en pensumliste som beskriver over 5000 sider i fagbøker som vi må lese.  Jo mindre vi leser, jo mindre av det teoretiske har vi i grunn når vi snart kommer ut i arbeidslivet og skal jobbe med brukere. Teori som skal hjelpe oss til å yte vårt beste for å gi brukerne et verdig og best mulig tilbud. Allikevel så må vi også tenke og prioritere. Det vi leser må vi kunne huske eller binde til andre ting for at det skal ha noen nytte for oss. 

Hver og en som blir uteksaminert vil være en unik sosionom. Hver med sine interesser og hver med sine styrker. Både livserfaringsmessig, teoretisk- og egenskapsmessig. Jeg vet godt at det ikke er alle i min klasse som vil drive med miljøterapi innen rusproblematikk og skole. Det er mine interesser. Andre vil kanskje ha interesse for psykiatri, eldreomsorg, arbeids- og velferdsetaten, saksbehandling etc. Vi vil bli sosionomer med styrke i det vi er interessert i og har lest ekstra godt på. Det er det som driver oss til å fortsette. 

Det er noe som er veldig interessant når det kommer til sosialarbeiderutdanningene og det er motivasjonen for å gå den. Jeg har snakket med mange om hvorfor de har valgt nettopp et slikt studie. Alle hadde de en fellesnevner. De ville endre noe som dem selv opplevde som galt. En urettferdighet i samfunnet eller en hendelse som kunne vært avverget hadde sosialarbeidere kunnet vært der for å gi rett støtte. 

Selv er min motivasjon å gå inn i skolen for å kunne være en støtte for dem som trenger det mest. Min barndom var ikke spesielt lett. Jeg hadde et veldig lite sosialt nettverk og gikk mye for meg selv. På et tidspunkt, mot slutten av barneskolen, hadde jeg sagt noe til min mor som setter det hele i perspektiv: ”Jeg liker skolen... jeg skulle bare ønske det ikke var friminutt…”. En tanke jeg selv mener ingen 11 åring, eller noen andre, skal gå rundt med. En tanke jeg vil være med på å forebygge. 

Jeg er stolt over min nåtid. Jeg er stolt over min kommende fremtid. Jeg begynner å få en sterk tilknytning til faget mitt og jeg begynner å få et vagt overblikk over mine muligheter for resten av mitt liv. Det har vært tusener før meg og det vil med stor sannsynlighet komme tusener etter. For alle kan jeg ikke snakke, men jeg mener å tro at jeg snakker for alle nåværende sosionomstudentene når jeg sier dette: 

Vi vil utgjøre en forskjell! 

Hvem skal telles?

Min gjesteblogg hos Ivar Johansen 9. september 2012 

22. juli-kommisjonens rapport har revitalisert debatten om et voksende offentlig byråkrati, som ikke evner å løse de utfordringer det er satt til å løse. De siste ukene har mye spalteplass vært brukt på å kritisere eksplosjonen i antall stillinger i det offentlige Norge, der en stor andel har gått til administrasjon. Videre har vi hørt kritikk av det skarpe og kanskje konstruerte skillet mellom politikk og administrasjon som bygger på en sterk tro på detaljerte planer laget på overordnet nivå som skal følges av de som har ansvar nedover i systemet. Ved innføringen av New Public Management (NPM) i helse- og sosialfeltet hørte vi mange røster varsle om utslag av styringsredskapene de var gitt. Best husker jeg hjemmetjenestens tannpuss av eldre som ble målt i minutter og kostnader.

 Jakten på et økonomisk effektivt offentlig hjelpeapparat, synes å bygge på lav tillit til offentlig ansatte. Vi trenger å regulere de ansattes gjøren og laden detaljert, ellers ville de ikke gjøre gode vurderinger i møte med brukerne. Det bygger også på en svært lav tillit til egen befolkning da man synes å anta at flere av innbyggerne ville utnytte velferdssystemet grovt om de fikk muligheten. De ansatte kunne komme til å betale ut pengesekk etter pengesekk til folk som lurer systemet og ikke er verdig trengende. De kunne komme til å snakke med folk lenge for å forstå den enkeltes situasjon og muligheter, framfor å be dem fylle ut skjemaer over skader, lyter og muligens evner. De kunne komme til å ta en ekstra prat med noen, da det de egentlig skulle gjøre bare var å levere ut medisiner. Denne mistilliten antas å øke kvaliteten i tilbudet som gis, gjennom detaljerte styringssystemer, med målinger av såkalt resultat og kvalitet. Med dette som bakteppe lever ulike påstander sitt eget liv som sannheter; Privat sektor er alltid bedre og mer effektiv enn offentlig sektor, derfor må offentlig sektor alltid forsøke å etterligne privat sektor. Alt mennesker skaper av varer og tjenester kan og bør omsettes i et marked, og alt som er viktig kan måles. I et marked er det konsumenten som bestemmer. Produsentene må innrette seg etter konsumentenes ønsker, derfor er markedet alltid rettferdig. Som helse- og sosialarbeidere er vårt nærmeste fokus jobben vi gjør i møte med brukerne av tjenestene. For å klare å holde fokus på brukerne overhører vi påstander om at vi er lite effektive og må styres. 

Etter min mening kan velferdstjenestenes suksess bare måles på grunnlag av om den enkelte bruker får det bedre. Ledelse i velferdstjenestene må bygge på resultater for individene som får bistand, ikke på telling av gjennomførte tiltak. En fare når enhetene som skal telles blir viktigere enn helheten som oppleves, er at man også forklarer problemer på individnivå. På den måten fører markedstankegangen til individualiseringen av sosiale problemer. Forklaringer som kan knyttes til individuelle faktorer fortrenger de mer samfunnsorienterte og sosialfaglige forklaringsmåtene.

La meg bruke NAV som eksempel. De politiske visjonene for NAV var ambisiøse og for så vidt føyde de seg inn i det ideologiske tankegodset vi kjenner fra sosialdemokratiet. Hovedtanken var ei dør inn til forskjellige tjenester vi kan trenge i ulike faser av livet. Formålet er å forebygge sosiale problemer, bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Videre skal NAV bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, og bidra til likeverd og likestilling. Dette formålet er svært likt samfunnsmandatet for sosialarbeidere. Sosialt arbeid er et fag der hensikten er å forebygge, avhjelpe og endre betingelser som fører til utstøtning og marginalisering. Mange sosialarbeidere jobber i NAV og andre tjenester som ledes etter målstyringsregimer. Spørsmålet er om vi gjennom disse styringssystemene får jobbet med samfunnsmandatet vi har og derigjennom oppnår de politiske målsettingene.

 NAV er ikke en bank, det er ikke et byråkrati for sin egen del, det er ikke bare forvaltning. NAV er et samfunnsbyggerprosjekt. NAV skal ta vare på oss i ulike livsfaser når vi trenger det. Når vi får barn, er syke, pensjonerer oss, når arbeidslivet ikke vil ha oss og når livet for noen er som aller vanskeligst. Derfor er ikke NAV en bank, eller bare forvaltning. Det er et sikkerhetsnett, et samfunnsbyggende organ som skal være samfunnets ansikt utad når vi trenger det. NAV har fra toppen av pyramiden utviklet mange styringsdokumenter. Virksomhetsstrategi, kompetansestrategi, ledelsesstrategi, standarder med videre. Noen av innvendingene fra den organisasjonen jeg representerer (FO) har vært at vi i liten grad har kunnet spore kommunene i dokumentene og de har gitt svært lite rom for lokale tilpasninger. NAV kan etter vårt syn ikke styres med en detaljert og stivbeint struktur med kommandorop fra toppen. Dette fordi jeg mener at NAV er noe annet enn et vanlig foretak eller en bedrift. Det er et samfunnsbyggerprosjekt. En slik innstans bør kjenne sin befolkning, sin befolknings spesifikke utfordringer, og tilpasse velferdstjenesten deretter. Det bør være forskjell på hvordan man jobber på et kontor i Karasjok og på Grønland i Oslo. Dette krever at de som står nærmest brukerne blir hørt faglig av sine ledere, at de gis rom og tillit til å drive fagutvikling og faglig godt arbeid. Dette kan ikke løses ved trange og detaljstyrende strategier som blir tredd ovenfra og nedover i systemet. NAV skal møte og hjelpe mennesker og vi mennesker er komplekse.

Noen vil hevde at NPM har bidratt til økt fokus på kvalitet og resultater. Dette er muligens sant. Spørsmålet er allikevel hvilke resultater som telles og om fokus på kvalitet best stimuleres gjennom de styringssystemene vi over tid har bygget opp med inspirasjon fra NPM. De politiske målsettingene for velferdstjenestene, slik de uttales og skriftliggjøres gjennom lovenes formålsparagrafer, er ambisiøse, romslige, tillitsfulle og preget av en erkjennelse av at det er komplekse samfunnsutfordringer som skal løses. Men styringssettet som er valgt for å oppnå målene er svært rigide og gir lite rom for faglig kreativitet, individuelle tilpasninger og skjønn. Det er et politisk veivalg om vi ønsker å måle velferdstjenestenes suksess på grunnlag av telling av tellekanter for tellingas skyld, eller om vi måler suksess ved å vurdere om den enkelte bruker har fått det bedre. Kanskje blir det også billigere om de som har utdannet seg til å jobbe med endringsarbeid, faktisk får jobbe med det i stedet for å pugge standarder for standardiserte samtaler når de skal møte mennesker i all sin forskjellighet.

Dere er ferska i å gjøre en god jobb!

FO-kommentar fra Fontene 03/12
Anna-Sabina Soggiu,
AU-medlem

"De blir overraska, stolte og til dels sjenerte disse Nav-ansatte, når vi tar dem i å få til noe bra."

Dere er ferska i å gjøre en god jobb!

Før jul var Mimmi Kvisvik og jeg avbilda reiseklare i Fontene, på jakt etter det kreative og positive sosialfaglige arbeidet i Nav. Vi ba leserne om innspill og var klare for Norgesturné i 2012. Avsparket for turneen er tatt!

Vi har fått inn en rekke forslag til Nav-kontorer rundt om i landet der noen mener at det gjøres godt arbeid. Ansatte, høgskolelektorer, samarbeidende instanser, politikere og tidligere ansatte har meldt ifra om kolleger og kontorer vi kan ferske i å gjøre en god jobb. Vi har kontakta alle og turnéruta er i ferd med å legges fra Finnmark til Oslo.

Brevduer er sendt utover landet med budskap om at vi har hørt at noen gjør en veldig god jobb i Nav. Et av målene med prosjektet er å synliggjøre noe av det gode arbeidet som gjøres, fordi vi tror det har virka demotiverende og uttrøttende på ansatte FOere å jobbe i en reform med en storm av kritikk. Samtidig vet vi at Nav ser forskjellig ut rundt om i landet og at det finnes fornøyde brukere og ansatte. Men effekten av å sende brevduer med budskap om at vi har ferska noen i å gjøre en god jobb hadde vi ikke regna inn i prosjektet. Responsen vi har fått har vært entydig og rørende. De blir overraska, stolte og til dels sjenerte disse Nav-ansatte, når vi tar dem i å få til noe bra. Det oppleves dessverre ikke som om de har hørt det fra hverken FO eller andre for ofte. Døra er åpen, og vi inviteres inn for å se på og lære om ulikt godt arbeid som gjøres.

Det første besøket er gjennomført og jeg vil dele noe en ansatt sa der: «Det handler om å overbevise brukerne om at vi er her for å hjelpe dem». Hun fortalte om å jobbe et sted som har forferdelig dårlig rykte. Mange av de første møtene med brukerne handler derfor om å overbevise de som stikker hodet inn døra om at du vil dem vel og har noe å bidra med.
Og sånn starter mye godt sosialt arbeid. Med å bygge gode relasjoner og allianser med mennesker, som kan bidra til at man får til å starte på gode endringsprosesser sammen. Og kanskje har turneen Mimmi og jeg har lagt ut på ikke så ulikt mål. Det handler om å overbevise både brukere og ansatte om at det går an å få til godt arbeid i Nav og eventuelt inspirere til endringsarbeid der det har gått litt trått.

Sosialarbeidere reis dere!

Det er ikke noe å legge skjul på at jeg har savna å jobbe med rusavhengige etter at jeg ble valgt inn i forbundsledelsen i FO. Ikke fordi jeg mistrives med å jobbe med politikk. Jobben min nå er en drøm, som jeg egentlig hadde lagt fra meg for noen år siden da jeg sluttet å engasjere meg i politisk ungdomsorganisasjon. Da jeg ble valgt inn i forbundsledelsen på FO-Kongressen i Trondheim, var jeg så oppspilt at jeg nesten ikke kunne vente med å sette i gang i januar 2011. Første repskap i LO var jeg nær ved å grine fordi jeg syntes det var så stas at jeg fikk være med der. Følte meg nok veldig som ei enkel jente fra Grønnland som hadde fått tråkke inn på en arena der de store gutta holder hus. Årets konflikter til tross så er jeg fortsatt andektig ved tanken på at jeg får lov til å jobbe med de politiske sakene jeg virkelig brenner for i mitt daglige virke. Fattigdomsbekjempelse, ruspolitikk, likestillings- og diskrimineringspolitikk og mye mer. Det er nesten ikke til å tro. Når 2011 avsluttes så har jeg besøkt 10 FO-avdelinger og jeg gleder meg til nye invitasjoner i 2012. Gjerne til dere jeg ikke har vært hos enda, men også en tur tilbake til (gamle kjente) kamerater jeg allerede har vært hos. Prosjektet (Det positive NAVet) som presenteres i det nye nummeret av Fontene (som snart ligger i postkassa deres) setter starten for Mimmi og Anna-Sabinas Norgesturne 2012. Jeg dukker nok opp flere steder i løpet av 2012 så vær på utkikk!

Men tilbake til de rusavhengige. Jeg har savna å jobbe i rusomsorgen. Jeg mener at både brukere og ansatte der har en egen sjarme som man sjelden finner andre steder. Sjargongen, tempoet, kreativiteten, i det hele tatt. Det er noe eget, litt magisk over det som jeg sliter med å sette ord på. Når jeg første gang satte beina inn i Thereses Hus for å være i praksis som sosionomstudent ,så kjentes det som om jeg hørte hjemme der. Moren min har skrevet en mastergrad om ”Arbeidsglede hos sosialarbeidere i rusfeltet”. Informantene i studien har jobbet som sosialarbeidere i rusfeltet i mange år. De fikk sjøl anledning til å definere hva de mener arbeidsglede er. De beskriver da situasjoner hvor de blir så opptatt av brukerne at de glemmer seg sjøl, pauser og lunsj. En av informantene beskriver på denne måten hvorfor han/hun finner jobben i rusfeltet meningsfull: ”Og så hadde jeg en tro på at jeg hadde verdens viktigste jobb. Det var sikkert ikke sant, antagelig så var det verdens mest uviktige jobb, sett i samfunnsmessig perspektiv, men jeg opplevde at den var verdens viktigste!” (Soggiu 2011). Dette kjenner jeg meg igjen i. Og kanskje skiller ikke dette seg fra annet sosialt arbeid på akkurat dette punktet. At vi jobber med mennesker som på mange måter er så utstøtt at det ses på som uviktig å gjøre den jobben vi gjør som sosialarbeidere. Det ligger jo i en slags verdsettingsdiskriminering. Vi jobber med utstøtte og sårbare grupper og verdsettes deretter. Vi kjenner nok litt på kroppen den utstøtninga som de kjenner. Jo mer individualisert den enkeltes problemer forklares jo mer individualiserte løsninger ses det etter. Som enkel medisinering, korttidsbehandling osv osv. ” Ta av deg hjelmen og skaff deg en jobb, klar deg sjøl, samfunnet har ikke skylda, det er det den enkelte som har !”

Fortsatt utgjør de sosialfaglige ansatte den største andelen av de ansatte i rusomsorgen totalt sett. Men jeg er bekymra for at det sosialfaglige fokuset har blitt redusert, og derfor får mindre plass enn før. Astrid Skretting skriver i en artikkel i tidsskriftet Fortid 2010 nr. 4:

"I de senere år har vi så vært vitne til at sykdomsforklaringer på misbruksutvikling har fått stadig større plass, noe som igjen har ført til at medisinske hjelpetiltak mer eller mindre er i ferd med å fortrenge de sosialfaglige."

Hvis vi ser for oss at de medisinske perspektivene overstyrer dagens rusomsorg, så mister vi noe vi hadde tidligere. De samfunnsorienterte, sosialfaglige perspektivene og metodene. De perspektivene som tok utgangspunkt i at det kunne finnes forklaringer i samfunnsstrukturen, og ikke bare inne i det enkelte individs hode, som var årsaken til at man rusa seg. Vi vet at det er en overhyppighet av rusbruk i de fattigste samfunnslagene. Slipper ikke samfunnet litt billig unna om det er slik at vi finner årsakene til problemer inne i individet og deretter forsøker å medisinere bort problemene?

Jeg mener at rettighetsvernet og oppjusteringen av det helsefaglige fokuset og kompetansen i rusomsorgen har vært nyttig og viktig. Men i kampen om definisjonsmakt ser det ut til at sosialfaget er presset ut og bort. Pendelen svinger fram og tilbake, men nå er pendelen hos individet versus fellesskapet hva gjelder fordeling av ansvar og skyld.Dette ser vi også på andre arenaer i samfunnet der de mer samfunnsorienterte og sosiale forklaringsmodellene fortrenges av de mer individualiserte.

Igjen tilbake til mitt savn til rusfeltet. Forrige uke hadde jeg den glede av å besøke RIO (Rusmisbrukernes interesseorganisasjon). Savnet dempa seg noe da. Jeg møtte folk med kraft, engasjement og pågangsmot, masse kreative tanker og ikke minst den språklige sjargongen jeg har savna. Det å si ting veldig direkte, rett ut, spade for en spade osv osv. De sa at de savna sosialarbeiderne og sånn sett ble jo dette for meg kjærlighet ved første blikk. Her gikk jeg rundt, og savna den gamle jobben. Tar kontakt med en brukerorganisasjon for å få innspill til utvikling av ruspolitikken, så møter jeg folk som savner sosialarbeidere. Mer perfekt kunne det ikke blitt! ”Sosialarbeidere reis dere!” sa de. Og nå går oppfordringen videre til dere som måtte lese dette.

Altså, sosialt arbeids mandat ligger i sosiale problemer. Sosialt arbeid oppsto for å påpeke og avhjelpe og endre vilkåra som gjør at noen støtes ut av samfunnet. Men det er ikke alltid et like populært virke. Vi får kanskje ikke anerkjennelse servert på gullfat, men motstanden mot oss og sosialt arbeid har vært der hele tida. Det er derfor vi oppsto. Vi oppsto for å stå opp for og sammen med noen andre og for å endre samfunnsbetingelsene til de som faller utafor. I våre hoder er dette nobelt, i andres hoder er dette tull. Folk får klare seg sjøl! Til mer individuelt vi forklarer årsakene til folks problemer, til mindre fortjener de hjelp fra sosialarbeidere. Men sosialarbeiderne oppsto i nettopp ei slik tid. Da man syntes det var folks egen skyld at de ikke klarte seg. Pendelen har svingt fram om tilbake mange ganger siden 1800-tallet. Mellom dikotomien individ og felleskap. Nå er vi kanskje der hvor vi vipper mest mot individ. Sosialt arbeid oppsto ikke på grunn av velferdsstaten i Norge. Vi oppsto på grunn av sosiale problemer og har derfor jobba i velferdsstaten fordi det var et naturlig sted for oss å være. Men sosialt arbeid er ikke til for velferdsstaten. Sosialarbeidere er til for å løse sosiale problemer. Uansett hva man kaller problemene og årsakene til dem, så lenge det eksisterer noe som ligner på sosiale problemer så har vi en jobb å gjøre!