Å komme seg opp om morran!

I`m like, oh what a beautiful morning...

Å komme seg opp om morran etter ferien er i seg sjøl en slags bragd. Personlig har jeg slumra så mye de siste ukene at samboeren og katta har ønska meg langt vekk. Men i dag gikk oppvåkninga raskere. Kaffe i koppen, nyheter som flimrer i bakgrunnen. Masse bla, bla om politikere som besøker ditt og datt. Valgkampen er tydeligvis i gang. Men vent… To nyhetsinnslag på rappen. Et besøk hos unge lærlinger som skal ta fagprøve. De er bekymra for om de vil få jobb etter endt utdanning. Det er mange om beinet, de har kompiser som har utdanna seg til ledighet. Uff, trykkende. De unge gutta ser bedrøva ut. At de skal ha slitt seg gjennom skolen uten at det er behov for dem…  Neste innslag. Denne gang er det jakta på løsningene på ungdomsledigheten som er i sentrum. Det gis klar beskjed om at her er det bare å stå opp om morran, alle skal i jobb, arbeidsplikt før du får hjelp og plikt til kommunene om å ordne opp i saker og ting. Ungdom får ha seg ut av senga og jobbe de som alle andre. Her er det ingen bønn!

Jeg håper og tror at de fleste kan stille seg bak at det beste for både unge og voksne er å bidra med det de kan. At det er behov for deg, at noen trenger akkurat DEG til å gjøre noe. Et samfunn som ikke kan tilby sine yngste en god framtid har utfordringer som bør løses så fort som overhode mulig. At NAV for noen dager siden kunne melde om at 13 prosent av alle unge menn er arbeidsledige. Det er skummelt og at de fleste nå jakter på løsninger er virkelig godt!!

Men at retorikken underveis i jakta på løsninger skal være så banal synes jeg det er vanskelig å svelge. Tvang, pisk og plikt. Hvorfor legges det til grunn av ungdommene ikke vil? Googler du ungdom og NAV finner du et utall av artikler om NAVing og latskap. Noen ganger har man til og med funnet fram til ungdommer som sier at det er kult å NAVe. Men come on? Sjøl om jeg har blitt gammal husker jeg fortsatt ungdomskolen og videregående. Hver gang jeg mislyktes i noe sa jeg at jeg ga fullstendig F. Jeg beskytta meg. Det hadde vært mye verre å innrømme at jeg faktisk prøvde men ikke fikk det til. Første gang jeg virkelig tryna i en jobb og måtte slutte, fortalte jeg alle at jeg hata jobben. Jeg var ekstremt flau over ikke å ha fått det til. Så la oss ikke gjøre ting så enkelt. La oss ikke tenke at utfordringene vi har som samfunn ligger hos den enkelte late ungdom eller hos ungdom som gruppe og la oss ikke tro at løsninga er at de tvinges opp om morran mot sin vilje. Arbeidsledigheten er høy i hele Europa. Mange dropper ut av videregående skole, flere i de områdene med mye sosial nød. Det er hard konkurranse om jobbene. Får du et bein innafor kan du ende med å få en så liten prosentstilling at du ikke klarer deg sjøl uansett.

Alt henger som kjent sammen med alt og det gjør også arbeidet med å åpne døra for ungdom slik at de kan være med på å bygge sin egen og vår felles framtid. Men første bud er å slutte med «Alt-var-bedre-før-holdninga» fra den eldre generasjon til de yngre. Søk ikke enkle individuelle forklaringer og løsninger på komplekse problemer. Daglig møter jeg ungdom som forsøker å komme inn. Problemene deres løses ikke bare av plikter, men med nitidig hard jobbing både fra ungdommene og de som hjelper dem. Begge parter må være svært utholdende og kreative i jakta på nye løsninger.

Meg trenger ingen piske opp om morran, sjøl ikke etter en lang og god ferie. Å stå opp til det jeg driver med er motiverende nok. For mange i min yrkesgruppe er det å stå opp tidlig helt nødvendig. Sakene bunker seg opp i løpet av dagen så det er like greit å være der før telefonene kimer og kontoret åpner. Du møter massevis av folk i svært vanskelige livssituasjoner og forsøker å bistå en og en etter beste evne. Masse forventinger om mirakler som skal utføres, budsjetter som skal holdes, folk som skal hjelpes. Når jeg står opp om morran er noe av motivasjonen at jeg trenger penger til å betale regningene mine og noe skyldes at jeg har utrolig hyggelige kollegaer. Men tyngst på vektskåla, når slumre-knappen roper på meg, er at jeg hver dag ser mening i det jeg holder på med. Og jeg er overbevist om at det er behov for akkurat meg i den jobben jeg gjør. Så la oss gi det videre til de som er yngre enn oss, ei åpen dør og ei meningsfull framtid der de opplever at det er behov for akkurat dem samma hvor unge og uerfarne de er. De skal tross alt ta over hele greia etter oss!

"Tøyen har vært Tøyen lik i hundre år, det er ikke snakk om farge, men om fattigdom og levekår." Don Martin

Debatten om innvandring, ghettofisering og hvit flukt kan, for meg, mange ganger synes ganske platt og ensidig. Den var på flere områder relativt lik på 90-tallet og det jeg kan lese ut av dagens diskusjoner. Den handler om farge, etnisitet og forskjell i kultur. Oppsamling skaper segregering og de hvite norske lider hvis de blir satt sammen med for mange brune barn.

Området Tøyen er til tider i vinden i mediene under overskrifter som i Dagbladets artikkel; "Hva er det med Tøyen?". I artikkelen henvises det til at en liknende diskusjon om slumtilstander etc. også ble debattert i mediene på 90-tallet. Uten å kritisere artikkelen, det er flott at fattigdom settes på dagsorden, men denne form for artikler setter meg raskt tilbake til min egen oppvekst i samme område.

Innledende minner                                                                                                        

Kvinnene på mammas side av familien vokste opp og bosatte seg på Tøyen og Grønland i flere generasjoner bakover. Morfaren min kom til Norge fra Italia på 50-tallet, som arbeidsinnvandrende kokk. Mormor var servitør, hjelpepleier og til sist uføretrygda. Mamma har en bror, han er elektriker. Hun fikk meg som 18-åring med en elleve år eldre mann. Han jobba i malingsbutikk og hun var hjemmeværende de første åra av mitt liv. Faren min kom også fra en arbeiderfamilie. Mammas første jobb var som renholder i de kommunale blokkene på Tøyen. Hun gikk videre til jobb som skoleassistent, på sin gamle barneskole Tøyen. På dette tidspunktet var jeg elev på samme skole. Hun jobba flere år som skoleassistent, deretter i barnehage på Grønnland. Mens jeg gikk på videregående utdanna hun seg til sosionom. I årene som sosionom har hun tatt en rekke videreutdanninger og til sist en masterutdanning. Hun var ferdig utdanna sosionom det året jeg begynte på sosionomutdanninga. Jeg rakk altså ikke å bli den første i familien med høyere utdanning. Kanskje kan hennes og min vandring oppover utdanningsstigen fortelle om en tidsånd der større og større deler av befolkninga tar høyere utdanning. Kanskje forteller det også noe om økte krav fra samfunn og arbeidsliv. På samme tid som mamma valgte å sette seg på skolebenken fikk også området vi bodde i et nytt ansikt. I takt med hennes langsomme reise lenger og lenger vekk fra arbeidsklassen og nærmere og nærmere middelklassen, endra også bydelens klasse seg litt etter litt. ”Siden 1990-tallet er godt over tusen boliger bygd, boligprisene er mangedoblet, og en ny type kjøpesterke mennesker er flyttet inn. Områdets klassereise merkes også på det lokale næringslivet, hvor trendy utesteder, kaffebarer og restauranter har tatt over det som før var rimelige lokaler.” (Huse, 2010:14).

I takt med ansiktsløftet på Tøyen og Grønnland flytta mange av de tidligere beboerne til billigere områder (Huse 2010). På tross av sin klassereise bor mamma fortsatt i bydel Gamle Oslo, riktignok på Vålerenga, men i en liten ettroms leilighet. Det hadde forbausa meg om hennes klassereise på noe tidspunkt går til de vestligere bydeler.

Jeg er født i desember i 1980. Jeg blei tatt med hjem fra Ullevål sjukehus til en leilighet i Motzfeldtsgata. Året mamma gikk gravid skrev Arbeiderbladet: ”Grotesk kuldenød på Tøyen-Grønnland” (Huse, 2010:29). Arbeiderbladet gjenga undersøkelsen Kald vinter gjort av sosionomstudenter og medlemmer av Grønnland-Nedre Tøyen beboerforening. De kartla vinterforholdene i 90 boliger i området. Det som møtte dem var dramatisk. I over halvparten av leiligheten var stuetemperaturen lavere enn 18 grader, og i halvparten hadde vannet frosset en eller flere ganger i løpet av vinteren (Huse, 2010). Mon tro hva mora mi tenkte om framtida for meg og henne. Hun var 18 år, uten utdanning og gravid med en eldre mann. Kjenner jeg henne rett tenkte hun på hvordan det praktiske måtte ordnes. Hun trengte penger til mat, hus, barnevogn og klær.

Fra tidlig barnsbein av har sosiale problemer vært en naturlig del av min hverdag. I flere studier av sosiale ulikheter i Oslo, kom Oslo indre øst negativt ut på levekårsforholdene på den tida jeg vokste opp. “Mange av barna som bor i bydelen kommer fra familier preget av lav inntekt (mottagere av trygd og økonomisk sosialhjelp), sosiale problemer, trange leiligheter, dårlige lekemuligheter både inne og ute med stor (bil)trafikk i nærområdet.” (Danielsen og Øia 2006:17). Jeg tråkka i mine barneår rundt i ulike kommunale boliger på Tøyen og Grønnland. Først i ei kommunal blokk i Kolstadgata 7, videre til Tøyengata 47, som var gamle arbeiderboliger (Aslaksby 1986), til sist i Jensens Have på Grønnland der kommunen på grunn av finanskrisa på 90-tallet hadde kjøpt opp nybygde leiligheter i et borettslag så det ikke skulle gå konkurs. Vi bodde med kort avstand fra oldemor, mormor, morfar og onkel. Mamma med italiensk far forteller at hun var den eneste i området med annen opprinnelse enn norsk da hun vokste opp. I området hadde generasjoner av arbeidsfolk bodd og det blei et naturlig sted for arbeidsinnvandrerne å bosette seg for å skape et godt liv for seg og sine barn. I min oppvekst var det en overvekt av barn med foreldre fra Pakistan og Marokko. Debatten gikk den gang som i dag om ghettofisering, white flight og andre interessante fenomener. Dagspressen møtte opp på skolene i Oslo indre øst. De ville vite hvordan det var å være et av få hvite barn på skolen. Det blei beskrevet hvit flukt fra området. Familien min flykta ikke. Kanskje hadde det sin forklaring i at mine italienske røtter ikke gjorde meg helt hvit eller i at min norske familie har hatt tilholdssted i dette området i flere generasjoner før meg og hørte til der både sosialt og økonomisk. Å oppleve at debatten igjen tar form, er merkelig. Ofte diskuteres farge, etnisitet og minoritetskultur. Sjeldnere økonomi, fattigdom og fattigdommens kulturelle uttrykk. Kanskje hadde det også vært spennende å diskutere hva det gjør med et område å ha stor fattigdom plassert side om side med rikdom?

Øyeblikksbilder fra pressen

Jeg har funnet to artikler fra 90-tallet, hvor jeg sjøl er intervjua. Begge artiklene er henta fra Aftenposten. I den første artikkelen er jeg 11 år gammel. Det beskrives at jeg har bytta skole fra Tøyen til Kampen og nettopp har begynt i 6. klasse. Ingressen forteller at jeg bytta skole da det kun var 4 norske elever igjen i den gamle klassen på Tøyen. Søkelyset er satt på bussing av elever for å motvirke ghettofisering. Undertonen i spørsmålene handler om at vi muligens lærer dårligere norsk i et læringsmiljø der elevene er flerspråklige. Jeg uttaler følgende: ”Det er mange flere som snakket fremmede språk på Tøyen, men for all del: Jeg likte med godt der og hadde mange utenlandske barn som venner. Om ettermiddagen var det trist å være nesten uten lekekamerater. Så å si alle innvandrerbarna i klassen måtte gå i moskeen om kvelden og kom først ut for å leke i åtteni tiden.” Fokuset for artikkelen er at det er få etnisk norske elever på Tøyen og at dette er årsaken til bytte av skole. Sannheten om skolebyttet er noe mer kompleks enn at etnisitet kan brukes som forklaring. I februar 1993 blei en 16 år gammel gutt knivstukket i klasserommet på Hersleb skole (Dagbladet 2000). Han døde to dager seinere av skadene. Moren min, som også sjøl hadde gått på Hersleb, ønska at jeg skulle gå på skole et annet sted. For ei tid tilbake møtte jeg en gutt jeg gikk sammen med på videregående. Han gikk på Lakkegata på barneskolen og Russeløkka på ungdomsskolen. Jeg spurte hvorfor heller ikke han gikk på Hersleb. Han viste til drapsepisoden i 93. Men da han skulle begynne på videregående valgte han som meg å begynne på en sentrumsskole på Grünerløkka.

I artikkelen fra Aftenposten uttaler moren min: ”Forslagene de siste dagene om bussing av skoleelever, er direkte forkastelig. Ungene på Grønnland er nok utsatt fra før, om man ikke skulle begynne å frakte dem ut av ghettoen til skoler i fremmede bydeler.” I ettertidens lys vil jeg sette spørsmålstegn ved bruken av begrepene fremmede språk, innvandrerbarna og ghetto. Det er mye mulig at vi ordla oss på denne måten og kanskje sier dette noe om retorikken i datidens diskusjoner. Eller kanskje sier det noe om hvordan en 12-åring setter ord på verden rundt seg i takt med datidens framlagte forklaringsmodeller. I neste artikkel i Aftenposten, som publiseres to år seinere, er temaet; hvor mange barn med ikke etnisk norsk opprinnelse en skole kan tåle. Også denne gangen er norskopplæringa i fokus. Jeg svarer det samme som i den tidligere artikkelen. Jeg savna venner etter skoletid da jeg gikk på Tøyen, fordi mange av barna jeg gikk på skole med var opptatt i moskè etter skoletid. En av de andre jentene, som intervjues i artikkelen, har pakistanske foreldre og har gått sammen med meg både på Tøyen og Kampen skole. Vi er på dette tidspunktet 13-14 år gamle. Hennes uttalelser vitner for meg om at hun er en svært reflektert ung dame allerede da. ”Jeg har gått i norsk barnehave. Det er viktig for å lære godt norsk. Da får man liksom språket inn i seg.” Dr. polit ved Pedagogisk institutt på Universitetet Kamil T. Özerk uttaler følgende i slutten av artikkelen: ”Vi kan pøse milliarder inn i skolen. Men det vil ikke forbedre de tospråklige elevenes læringsmuligheter, hvis ikke skolens, lærernes og samfunnets holdning til innvandrerbarna endres. Hvorfor er det alltid et spørsmål om hvorvidt disse elevene egner seg i skolen? Spørsmålet burde tvert imot være om skolen er egnet for disse barna.”

Debatten om innvandring, ghettofisering og hvit flukt kan, for meg, mange ganger synes ganske platt og ensidig. Den var på flere områder relativt lik på 90-tallet og det jeg kan lese ut av dagens diskusjoner. Den handler om farge, etnisitet og forskjell i kultur. Oppsamling skaper segregering og de hvite norske lider hvis de blir satt sammen med for mange brune barn.

Da jeg leser artiklene der jeg sjøl er intervjua får jeg som voksen vondt i magen. Hva slags verdensbilde blei vi stilt ovenfor som tenåringer? Hvilke spørsmål blei lansert for oss som viktige? Hvor mange av dere brune får lov til å være samla på en skole? Hvor mange tåler skolen av dere før de hvite barna lider? Hvor bør dere busses, bør dere busses? Barn svarer som barn kan i slike sammenhenger. Noen ganger det de tror er forventa at de skal svare, som gjenspeiler den virkeligheten de opplever rundt seg. Sjøl svarer jeg at jeg trivdes veldig godt på Tøyen skole. Jeg hadde mange gode venner, men jeg savnet lekekamerater når de andre gikk i moskeen. Ei av jentene som omtales som jugoslavisk svarer dette: ”Her sitter i alle fall ikke halve klassen og kakler og baksnakker deg på urdu”. Barn søker likskap og avstand i sin identitetsutvikling. Sånn jeg tolker utsagnet handler det vel så mye om identitetsutvikling, som om at noen snakker urdu. Jenta er opptatt av at noen baksnakker henne på et annet språk. Likhet og forskjell er viktig for vår identitet, spesielt i ung alder. Hvem jeg er kan defineres like mye ut i fra hvem jeg ikke er lik som hvem jeg er lik. I tillegg kan vi veksle på ulike identiteter i ulike settinger. Noen ganger er språk og etnisitet viktig, slik man kan forestille seg at det er når Aftenposten viktiggjør det. Andre ganger er det mindre viktig.

Kan det handle om fattigdom?

I 1996 var jeg 15 år gammel. Samme år startet NOVA forskningsprosjekter som førte til blant annet rapporten Ung i Oslo 1996-2006 og andre forskningsrapporter som sier noe om levekårene for ungdom i Oslo på denne tida. I 1996 skilte bydelene Sagene, Grünerløkka og Gamle Oslo seg negativt ut fra resten av Oslos bydeler, og resten av landet, med en opphopning av problemer knytta til blant annet dårlige boforhold, fysisk miljø, arbeidsledighet, psykiske og fysiske helseplager, skoleforhold og manglende norskkunnskaper (Danielsen og Øia 2007). I mange av dagens diskusjoner sliter jeg med å kjenne meg igjen i beskrivelser av fremmedgjøring i eget land. Jeg synes også det blir for snevert å bare analysere utfordringene både i Oslo indre øst på 80 og 90-tallet og de utfordringer vi kan se i Groruddalen i et majoritets-minoritetsperspektiv. "Sosial inkludering som fenomen kan studeres fra mange synsvinkler. I et globalt, nasjonalt eller lokalt perspektiv, i et klasseperspektiv, i et kjønnsperspektiv, et minoritetsperspektiv eller et aldersperspektiv." (Klyve 2010:93). Slik jeg ser det vil det være vel så viktig å analysere dette i et klasseperspektiv. En del av disse utfordringene er ikke knytta til at menneskene som lever i disse områdene har opprinnelse i forskjellige land. Manglende dugnadsånd er et eksempel. I mange diskusjoner knyttes dette til manglende forståelse hos de etniske minoritetene i Norge. De forstår ikke dugnadsånden slik vi nordmenn gjør og møter derfor ikke opp for å selge lodd for fotballaget eller på dugnaden i borettslaget. Det blir satt likhetstegn mellom å ikke være norsk nok og det å være lat når det kommer til innsats for fellesskapet. Vi kan motsatt analyserer manglende dugnadsdeltakelse i et klasseperspektiv og ta med de økonomiske betingelser for hvordan ulike mennesker lever livene sine. Er man for eksempel enslig forsørger med flere barn og strever med å få endene til å møtes, er det kanskje vanskelig å delta i denne formen for aktiviteter. Kanskje man heller må prioritere å ta ungene ut av fotballaget fordi man må på jobb. Det er mulig å tenke seg at dugnadsånden har vært svakere i de lavere samfunnslag, som arbeiderklassen, også når denne var kritthvit.

Jeg har tenkt mye på hva som gjorde oss like og hva som gjorde at fremmedgjøringa for meg ikke var slik som noen synes å oppleve den. Var det at vi kom fra samme økonomiske bakgrunn? Var det at vi sammen bodde i kommunale blokker? Var det at heller ikke mine foreldre hadde høyere utdanning og derfor jobba i butikk og som renholder? Jeg mener å se en tendens både i diskusjoner i min oppvekst og i dagens diskusjoner til at man ser bort fra viktige elementer når vi beskriver problemer i et samfunn. De fattige delene av befolkninga har alltid hatt symptomer på sin fattigdom. Atferd som avviker fra samfunnets gjeldende normer og som storsamfunnet ønsker å bekjempe. Men når vi begynner å forklare disse problemene faller vi for fristelsen til å forenkle bildet til det vi ser med det blotte øyet. Vi tilskriver uttrykk for sosial nød, grunnet eksempelvis fattigdom, med hudfarge og kultur. ”Og kultur oppfatter vi ofte som noe De Andre har og styres av, det som forklarer hvorfor de er blitt annerledes enn Oss” (Vike 2001:138). ”Kanskje hadde det vært mer spennende å se på kulturelle forskjeller i et annet lys. Forskjeller mellom de velstående, velutdannede, borgerlige eliter på den ene sida og deler av arbeiderklassen, arbeidsløse og andre økonomisk marginale grupper på den andre. Avstanden her er virkelig markert.” (Viken 2001: 138).

Klasseperspektivet og sosiale forklaringsmodeller

En av mine oppgaver som sosionom er arbeid med bekjempelse av fattigdom. Jeg liker begrepene klasse og sosial klasse som et redskap i å forstå både verden rundt meg og de utfordringer jeg møter i så vel livet som i jobben. Jeg forstår begrepet klasse både som et uttrykk for den klassiske marxistiske forståelsen der klassene deles inne etter eierskap eller det å ha/eie noe (Kojan 2011). Men jeg forstår også klasse som noe som kontinuerlig reproduseres. Ved å benytte begrepet klasse/sosial klasse vektlegges etter mitt skjønn forholdet mellom individ og samfunn. Klasse betinges av strukturelle vilkår som yrkes-/arbeidstilknytning, men det påvirker individuelt (Kojan 2011). Sosiale problemer er et annet begrep jeg liker å bruke for å reflektere rundt de utfordringer jeg møter i mitt virke som sosionom. Jeg forstår begrepet sosiologisk, hvilket betyr at jeg ser sosiale problemer ut i fra sosiologiske forklaringsmodeller. Sosiale problemer kan ses som egenskaper i sosiale omgivelser, men vil samtidig ha en subjektiv side fordi et sosialt problem også kan eksisterer uten at personen eller personene som er ”bærere” av det definerte problemet ikke sjøl trenger å oppleve det som problematisk (Halvorsen 2002). For meg ligger forskjellen i å definere noe som et privat anliggende versus å definere noe som sosialt betinga, både i hvem som får ansvar for at problemet oppsto og hvem som får ansvar for å løse det. ”Når vi definerer et problem som personlig, anvendes individuelle strategier for å mestre det, mens når det dreier seg om et sosialt problem, vil kollektive løsningsstrategier anvendes.” (Halvorsen 2002:12). For meg ligger det en ideologisk forskjell i å gi skylda for noe til individet sjøl uten å se på konteksten rundt. Ved å definere noe som et sosialt problem kan vi forklare en del atferder ut i fra det sosiale system de oppsto i, i en kontekst, og det kan gi viktig informasjon om både årsaker og mulige løsninger. Men man kan ikke fordekke det inngrep det er å definere menneskers atferder som sosiale problemer, da det alltid vil være å definere et privat fenomen om til et felles anliggende.

Ofte ser vi at løsningsforslag på fattigdom og sosiale problemer er vanskelige å finne fordi vi er uenige i årsakene til deres oppstandelse. Kanskje får det for store omkostninger om man retter pekefingeren mot samfunnet i stedet for individet når endringene skal gjøres. ”Ofte viser det seg at løsningsforslag på sosiale problemer har doble formål: en ønsker samtidig å hjelpe og kontrollere bærere av sosiale problemer; både gagne målgruppen og samtidig tjene samfunnet.” (Halvorsen, 2001:268). For meg handler det ikke bare om å bekjempe symptomer som eksempelvis rus og kriminalitet. Det handler heller ikke om å søke kontroll over mennesker som viser symptomer på sin fattigdom. Det handler om egne opplevelser med sosiale problemer. Det handler om at for mange mennesker frarøves de samme mulighetene som andre tar for gitt. For meg handler det ikke om å synes synd på, stakkarsliggjøre, eller å fortelle unyanserte overskriftsprega historier der noen geografiske områder beskrives som slum og ghetto. Mennesker lever livene sine midt i dette. De tar valg, de er aktive og de forsøker å mestre hverdagen etter beste evne. Men kanskje var og er forutsetningene for en del av beboeren i disse områdene annerledes fra vi så verden for første gang og kanskje kan disse forutsetningene vi fødtes inn i endres? Tøyen og Grønnland er ikke lenger de områdene i Oslo som får aller mest oppmerksomhet for sine skyggesider, men stedene dukker opp i avisene med jevne mellomrom. Områdene har gått gjennom en ekstrem gentrifiseringsprosess, men sliter allikevel med ekstreme utfordringer som jeg hevder at handler mer om klasseforskjeller både internt i områdene, men også klasseforskjeller i Oslo generelt. La oss snakke mer om hvordan vi kan styrke innbyggerne i disse områdenes mulighet til å endre egne liv og nærmiljøet rundt seg. Mer om det mindre om farge.

God helg!

Litteratur:

Aslaksby, Truls. 1986. Grønland og Nedre Tøyen bebyggelseshistorie. Oslo: Universitetsforslaget

Dagbladet. 2000. http://www.dagbladet.no/nyheter/2000/11/17/228521.html

Dagbladet. 2013. http://www.dagbladet.no/2012/08/17/magasinet/toyen/oslo/oppvekst/samfunnsliv/23006207/

Danielsen, Kirsten og Tormod Øia. 2006. Tiltak rettet mot barn og ungdom. NOVA Rapport 17/06

Danielsen, Kirsten og Tormod Øia. 2006. Ung i Oslo. NOVA Rapport 6/07

Halvorsen, Knut. 2002. Sosiale problemer. Oslo: Fagbokforlaget

Huse, Tone. 2010. Tøyengata, et nyrikt stykke Norge. Oslo: Flamme Forlag

Klyve, Arne. 2010 (2.utg.). Sinte unge menn. Bergen: Folio Forlag

Kojan, Bente Heggem. 2011. Klasseblikk på et barnevern i vekst. Trondheim: NTNU.

Vike, Halvard: 2001 (2 utg.). Norsk kultur: Myte og realitet i Eriksen, Thomas Hylland (red.): Flerkulturell forståelse. Oslo: Universitetsforlaget

Y-veien, kunnskap gir makt til flere?

Jeg har den siste tida latt meg forbause over motstanden mot å gi flere tilgang til å lære mer. http://www.fontene.no/nyheter/article6519630.ece Den såkalte y-veien gir noen profesjoner en angst som minner om mindreverdighetskomplekser og proteksjonisme mot at flere får ta del i kunnskapen de selv besitter. Det forundrer meg!

Utdanning på bachelornivå vil alltid skille seg fra utdanning på videregåendeskolenivå. Og masterutdanning vil alltid skille seg fra bachelornivået. Dette sjøl om man slipper til flere av de som har ei fagutdanning fra videregående skole inn i høyere utdanning. Det å gjøre veien noe enklere behøver ikke å bety at bachelornivået gis mindre verdi. Kanskje man rett og slett stopper blindveiene i utdanningssystemet og sånn sett øker både rekrutteringen til fagutdanningene og øker tilgangen til at flere kan velge seg inn i høyere utdanning om det er ønskelig. Gode overgangsmuligheter mellom utdanningsnivåene er viktig både for å tilrettelegge for livslang læring og for å gjøre utdanningsvalg på de lavere nivåene, særlig i videregående opplæring, mest mulig attraktive. Tydeligere og mer effektive utdannings- og karriereveier kan bidra til økt rekruttering til og fullføring av helse- og sosialfaglige utdanninger i videregående opplæring, og til å beholde dem som allerede arbeider i sektoren. (Meld. St. 13 (2011–2012).

Bruker man eksempelet med barnevernpedagogutdanningen synes det vanskelig for meg å forstå hvorfor det skal være en bakdel at noen før påbegynt bachelorutdanning skal ha lært spesifikk kunnskap om barns utvikling med videre. Opptakskrav til høyere utdanning settes på nasjonalt nivå og formålet med kravene vil være at studentene skal ha faglige forutsetninger for å gjennomføre studiet de blir tatt opp til. Dette vil så vidt meg bekjent ikke forvitre av at det gis flere innganger til samme mål. Y-veien er en spesielt tilrettelagt ordning der de som har relevant fagutdanning ved avsluttet studium skal ha samme kompetanse som de ordinære studentene. Sånn sett skal ikke bachelornivået "råkkes" ved, det åpnes kun for at det er flere veier til Rom. Profesjonsutdanninger, som eksempelvis sosionomstudiet, vil alltid ha både en teorietisk og en praktisk side. At noen av studentene allerede ved studiestart har kunnskap av praktisk karakter kan ikke ses som negativt i mine øyne. Derimot vil det kanskje styrke deres kvalifikasjoner som praktikere.

I min tid i FO sto slaget om 3-årig eller 5-årig utdanning for barnevernpedagoger. Riktignok på masternivå. Med y-veien har man jo et spesialisert kvalifiseringsløp til arbeid med barn og unge, som drar seg totalt over 7 år. 4 år fagutdanning og 3 år bachelor. Det kan i mine øyne ikke ses som en svakhet heller en styrke. Y-veien handler ikke bare om utdanning til velferdsyrker, det handler også om samfunnsbygging i bredere forstand. Skal vi ta sosial mobilitet på alvor er y-veien også et virkemiddel i riktig retning.

Fratredelse fra alle verv i Fellesorganisasjonen!

Jeg har i går medelt forbundsledelsen at jeg har valgt å trekke meg fra alle verv i Fellesorganisasjonen. Forbundsledelsen har nå informert landsstyret om min beslutning.

Jeg finner ikke lenger motivasjon for å stå i vervet, da alle mine krefter går med til å diskutere organisasjonen uten at vi kommer oss videre. Når jeg har mistet troen på at jeg kan få brukt kreftene mine på å ta tak i de oppgavene som ligger til vervet, er den naturlige konklusjon for meg, å trekke meg.

Virkeligheten slik Fontene beskriver den ligger langt unna min forståelse av FOs utfordringer. Problemene i FO ligger ikke bare i arbeidsutvalget, men langt dypere i organisasjonen. For meg har håndteringen av ulike situasjoner i landsstyret samt Fontenes dekning av dette vært det tøffeste å stå i, da trykket har vært enormt. Mye av de øverste organers fokus har vært diskusjoner om interne forhold i organisasjonen. Dette har vært nødvendig, men ikke ført til konstruktive endringer slik at vi bruker tid på de politiske utfordringer FO har. Når jeg ikke har klart å bidra til endring av dette i løpet av de 2 årene jeg har brukt i FOs ledelse, er det bedre at noen andre får stafettpinnen.

FOs profesjoner er blant de som bidrar til å løse store samfunnsutfordringer og jeg gleder meg derfor til å gå i gang med arbeid i Oslo kommune. Der skal jeg ta fatt på oppgaver som ligger mitt hjerte nært. Min motivasjon og lojalitet som sosionom har alltid vært til samfunnsbyggingsprosjektet og hos brukerne av tjenestene sosionomer jobber i. Det blir derfor stor stas for meg å kunne bidra med det jeg kan i møte med folk der de lever livene sine!

Bak de få står en hær av forbanna kvinner og menn, som er stolte av den kampen dere kjemper!

Ta bladet fra munnen! Ta trollet fram i sola! Løfte på teppet! Det er utrolig viktig at noen gjør det, men konsekvensene og avstraffelsene for å gjøre nettopp det, er ekstreme!

Jeg har jobba med kvinner utsatt for vold og overgrep i mange år som sosionom. Mange av dem har gitt innhold til de enkle orda over og de har båret konsekvensene av det. Og følgende har for mange av dem vært veldig like. Det har blitt sådd tvil ved intensjoner og motivasjoner. Det har blitt sådd tvil ved om de snakket sant og om de hadde skyld i hendelsene selv. Avstraffelsenes konsekvenser er at hver og en av dem fikk fortalt at de burde skamme seg for sine opplevelser.

Noen av kvinnene har løftet historiene sine inn til den offentlige skue gjennom å si fra til politiet. Andre har fortalt i samtaler i lukkede rom med sine terapeuter eller til venner de stoler på. Som fagpersoner som mottar slike historier har vi lært at det innebærer et stort ansvar hva gjelder å gi respons. Man må være varsom i egne reaksjoner for å trygge fortelleren på at det er lov til å snakke om hendelsene. De som forteller sine historier er redd for å ikke bli trodd, at folk skal se dem i et helt nytt lys, at de skal oppleves som ekle, at de har skylda sjøl. Kanskje er dette et uttrykk for noen av følelsene som overgrepene skaper. Kvinnene har vært redd for at deres egne hemmelige forestillinger skal bekreftes av de andre.

Jeg har sjøl løfta på teppet om min oppvekst med en far som slo meg og mamma. Og jeg var redd for alle konsekvensene da jeg gjorde det. I perioden rundt rettssaken mot faren min ble alle spørsmålene stilt, både av politi, forsvarsadvokat og av min families nettverk. Hadde mamma anmeldt ham for vold for å straffe ham for å ha forlatt henne? Var det hevn over et avbrutt kjærlighetsforhold? Kunne mannen i det hele tatt ha slått henne? Hvorfor sto jeg sammen med moren min for å sverte min far? Venner av pappa stilte som vitner i rettsaken og var overbevist om at han ikke kunne ha gjort det vi beskyldte ham for. Venner av min mor så på det som usannsynlig at det hadde skjedd, for hun framsto ikke som ei kvinne som kunne ha blitt slått. Både hun og jeg var for vellykka til det. Jeg husker godt en kald vinterdag da jeg var 18-19 år gammel. En nabo fra kolonihagen kom bort til meg på gata og sa at han syntes det var så fælt det jeg og mamma gjorde mot faren min. En høyt utdanna, godt voksen mann, som ikke hadde vært hjemme hos oss en eneste gang, fant det for godt å gå bort til ei unge jente på gata og så tvil om hva jeg fortalte om min oppvekst. Han tillot seg også å mene at jeg skada faren min i en form for konspirasjon med mamma.

Det er ikke sant at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Veldig mange hendelser er svært krenkende og de setter dype spor. Fagpersoner som jobber spesifikt med vold og overgrep er derfor svært varsomme og fokuserte når mennesker tør å fortelle om det som nesten ikke kan fortelles. Jeg forstår at vi ikke kan stille de samme faglige krav til journalister, samfunnsdebatanter av ymse slag og andre som har ment noe de siste dagene. Men en viss anstendighet bør man kunne forvente i det offentlige rom. Det har vært vondt å følge med på diskusjoner på sosiale medier, i aviser og på tv den siste uka. Jeg har tidvis vært så opprørt på jentas vegne at jeg har skjerma meg fra å følge med. Kaka toppa seg i gårsdagens debatt på NRK. Personifiseringa av et samfunnsproblem ble et faktum. Hegnar fikk fritt spillerom til å vurdere og synse utifra eget forgodtbefinnende. Det eneste jeg fant fornuftig i hans uttalelser var at han ikke anså seg sjøl som synsk. Kanskje burde Hegnar tatt konsekvensene av eget utsagn og latt være å uttale seg om en sak han åpenbart ikke visste noe om.

Tabu er i følge Halldis Leira:” … et sosialt forbud mot å synliggjøre, eller [å] fortelle.” Hun påpeker at: ”Kulturen opprettholder sine tabuer i forakt som en mulig truende sanksjon. Den som trosser forbudet mot å synliggjøre, kan bli påført forakt og dermed mulig skam.” I følge Leira vil vi forsøke å unngå en slik følelse av skam. ”Derfor underordner vi oss normen om at det usynlige fortsatt ikke skal bli sett.” (Leira 1992.s 60) (hentet fra NOU 2003:31, Retten til et liv uten vold).

Jeg hyller de som trosser forbudet mot å synliggjøre det usynlige! Jeg vet at dere bærer tunge konsekvenser av det dere gjør. Men dere er viktige for at andre også skal ta mot til seg og trosse forbudene! Ikke alle roper ut sine sterkeste meninger i det offentlige ordskiftet, og derfor kan støtten til dere se mindre ut enn den faktisk er. For bak dere står en hær av forbanna kvinner og menn, som heier på dere og er stolte av den kampen dere kjemper! Og vi står klare for å ta den sammen med dere, hver eneste dag til vi får det som vi vil!

Sosionomutdanningen ved HIST 50 år!

I anledning sosionomutdanningen ved Høgskolen i Sør-Trøndelags 50års jubileum holdt jeg tale på vegne av sosionomstudentene ved høgskolen. Tenker den passer som gjesteblogginnlegg denne gangen!

Hei, mitt navn er Kyle Tsigakis og jeg er student og tillitsvalgt i andre året ved sosionomutdanningen. I tillegg er jeg Nestleder av FO-Studentene sentralt. Misforstå meg rett, for jeg representerer ikke FO-Studentene her i dag, men det har et formål med noe jeg skal snakke om litt senere. I dag representerer jeg sosionomstudentene ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Men nok om meg. Nå skal vi snakke litt om jubilanten; Sosionomutdanningen ved HiST.

Som student så blir man vant til sine omgivelser og forhold. Vi har liten mulighet til å vite hva man har gått til og hva som ville skjedd, hadde vi heller valgt å studere i for eksempel Oslo. Jeg er derimot heldig og får hilse på mange spennende mennesker gjennom FO-Studentene. Jeg hører mye om hvordan andre skoler har lagt opp studieløpet sitt og hva dem selv tenker om det. Når jeg forteller dem om mitt studiested så er det et flertall som blir misunnelig på meg.

Mange får semestrene lagt opp fag for fag med en eksamen i slutten av hvert semester. Hos HiST, derimot, har vi kursinndeling hvor hvert kurs har ett tema. Alle fagene kjøres parallelt og tar for seg temaet med sitt fagspesifikke perspektiv. På den måten får vi helhetsperspektivet fra starten av, og ikke på slutten, når siste faget eventuelt ville blitt presentert.

Noen høgskoler og universiteter har også valgt å slå sammen sosionom og barnevernpedagogklassene, hele første og deler av andre studieår. Det mange av studentene gir tilbakemeldinger på er at de ikke vet hva som gjør DEM spesielle og unike. Her ved HiST er vi heldige der også. Som ved alle andre høgskoler og universitet har vi mange studiepoeng felles med barnevernpedagogene, men skal vi diskutere sammen så har vi fått to ulike perspektiver på den samme saken. Fordi vi ikke har felles undervisning har vi blitt profesjonsspesifikke i våre synspunkt og får en bredde i diskusjonen som mange andre kanskje går glipp av.

Vi er veldig stolte av miljøet i sosionomklassen. Vi har stor deltakelse i timen, men også sosialt. Det er blitt arrangert filmkvelder, torsdagspilser, julebord, eksamensfest og det legges i disse dager planer for både hyttetur og studietur. Alt sammen med stor bredde av deltakelse og engasjement. Mye er takket være skolens velvilje til å støtte opp og pushe tillitsvalgte til å gjennomføre. Dels også det iboende engasjementet til sosionomstudentene generelt. Det er gjennomgående overrepresentasjon av sosionomstudenter i store deler av

skolens studentaktiviteter, så som SU og FO-Studentene. Vi bærer rett og slett preg av å være en engasjert gjeng.

Vi skal ikke glemme ansatte og lærerne våre midt oppi alt dette. De har jobbet hardt for å forme utdanningen til det den er i dag. De jobber også hardt for å beholde og videreutvikle den. Vi er glad for at vi i dag har så stor bredde av kompetanse som gir oss den faglige tyngden vi trenger når vi skal ut i arbeid om kort tid. Lærere som er utdannet i sitt fag og som kan det. Vi har ikke sosionomer som underviser i stat- og kommunalkunnskap, men en statsviter. Vi har heller ikke en sosionom som underviser i Sosialøkonomi og Sosialpolitikk, men en Sosialøkonom. Det har en sterk verdi i seg selv. Det vi får gjennom studiet får vi lært av spesialister på sitt felt. Jeg vil gjerne benytte sjansen til å takke lærerne for den fantastiske jobben de gjør og kommer til å gjøre videre for oss studenter. En klapp for lærerne!

Videre vil jeg gratulerer alle med jubileet og på vegne av alle sosionomstudentene si; Vi gleder oss til å være med å utgjøre en forskjell.

Takk for meg.

Oss studentene!

Gjesteblogger Kyle Tsigakis

Jeg er født sørlending og oppvokst i Vennesla. Gått tre år med drama på videregående skole i Kristiansand før Sosialt Arbeid trakk meg nordover til bartebyen; Bedre kjent som Trondheim. Ved siden av studiene prioriteres venner, trening og cafélivet samt diverse verv jeg har klart å trykke ned i ansvarssekken. Sitter blant annet som medlem av politisk ledelse av FO-Studentene, studentorganiseringen i Fellesorganisasjonen(FO). Jeg jobber i dag som assistent ved Avlastningstjenesten for barn og unge i Trondheim Kommune.

Som sosionomstudent rett fra videregående kunne jeg ikke vært stoltere av valget mitt. En halvtime ut i første forelesning kom setningen som fikk all tvil til å renne bort som vann i tørr jord: ”Man skal ikke definere en person ut ifra egenskapene den uttrykker, men situasjonen han eller hun er i; En aggressiv person er kanskje ikke aggressiv, men heller defensiv i en ukomfortabel situasjon.” På det tidspunktet glødet ansiktet mitt opp og jeg kunne konstatere en ting: Dette er min fremtid. 

Nå om dagen bruker vi studenter mye tid på å kartlegge pensumlistene, kjøpe inn bøker, lese oss opp til forelesningene, innrede våre nye hybler, planlegge høsten og ikke minst vurderer vi hvor mye vi må og kan jobbe i løpet av høsten. Vi må ha råd til å leve, men også tid til å studere. 

Selv har jeg også andre ting i hodet som er vel så viktig, for meg. Jeg har verv å tenke på, jeg må få tid til trening, jeg prioriterer venner og jeg må huske å spise. Ja, det er ofte det skjer at jeg kommer hjem etter en lang dag, kommer på at jeg kun spiste et par brødskiver til frokost og finner ut at jeg ikke har kjøpt noe innhold til kjøleskapet denne uken. Hva blir resultatet? Jo: pasta. 

Selv etter et år ute av mors rede blir man bevisst sine manglende innarbeidede rutiner som foreldre og foresatte tidligere har stått for. Det første året er ikke en tid for å ta opp andres rutiner, men å bygge sine egne. Fortsatt nå, fjorten måneder etter, har jeg fortsatt ikke bygget opp noen særlig bærekraftige rutiner på alt som trengs av arbeidsoppgaver. Enn dog har jeg god tid. Jeg er tross alt ”bare” tjue år. 

Det ligger mye ansvar i det å være sosionomstudent. Vi har en pensumliste som beskriver over 5000 sider i fagbøker som vi må lese.  Jo mindre vi leser, jo mindre av det teoretiske har vi i grunn når vi snart kommer ut i arbeidslivet og skal jobbe med brukere. Teori som skal hjelpe oss til å yte vårt beste for å gi brukerne et verdig og best mulig tilbud. Allikevel så må vi også tenke og prioritere. Det vi leser må vi kunne huske eller binde til andre ting for at det skal ha noen nytte for oss. 

Hver og en som blir uteksaminert vil være en unik sosionom. Hver med sine interesser og hver med sine styrker. Både livserfaringsmessig, teoretisk- og egenskapsmessig. Jeg vet godt at det ikke er alle i min klasse som vil drive med miljøterapi innen rusproblematikk og skole. Det er mine interesser. Andre vil kanskje ha interesse for psykiatri, eldreomsorg, arbeids- og velferdsetaten, saksbehandling etc. Vi vil bli sosionomer med styrke i det vi er interessert i og har lest ekstra godt på. Det er det som driver oss til å fortsette. 

Det er noe som er veldig interessant når det kommer til sosialarbeiderutdanningene og det er motivasjonen for å gå den. Jeg har snakket med mange om hvorfor de har valgt nettopp et slikt studie. Alle hadde de en fellesnevner. De ville endre noe som dem selv opplevde som galt. En urettferdighet i samfunnet eller en hendelse som kunne vært avverget hadde sosialarbeidere kunnet vært der for å gi rett støtte. 

Selv er min motivasjon å gå inn i skolen for å kunne være en støtte for dem som trenger det mest. Min barndom var ikke spesielt lett. Jeg hadde et veldig lite sosialt nettverk og gikk mye for meg selv. På et tidspunkt, mot slutten av barneskolen, hadde jeg sagt noe til min mor som setter det hele i perspektiv: ”Jeg liker skolen... jeg skulle bare ønske det ikke var friminutt…”. En tanke jeg selv mener ingen 11 åring, eller noen andre, skal gå rundt med. En tanke jeg vil være med på å forebygge. 

Jeg er stolt over min nåtid. Jeg er stolt over min kommende fremtid. Jeg begynner å få en sterk tilknytning til faget mitt og jeg begynner å få et vagt overblikk over mine muligheter for resten av mitt liv. Det har vært tusener før meg og det vil med stor sannsynlighet komme tusener etter. For alle kan jeg ikke snakke, men jeg mener å tro at jeg snakker for alle nåværende sosionomstudentene når jeg sier dette: 

Vi vil utgjøre en forskjell!